Gjennom serien «Cannes i Speilet» arrangerer Speilet en personlig festival bestående av 16 filmer som alle har deltatt i hovedkonkurransen i Cannes Film Festival. Filmene sees fortløpende gjennom april og omtales ukentlig før festivalen avsluttes med en egen prisutdeling 1. mai.

Les mer om konseptet og hele programmet her.

Les også: Rapport fra første festivaluke og andre festivaluke.

---

Det er kanskje ikke sjokkerende at filmer som er håndplukket fra ulike historiske årganger av hovedkonkurransen i Cannes viser seg alle å være gode filmer, hver på sin måte. Men det er heller ingen selvfølge. Selv om tredje festivaluke riktignok skulle inneholde et par filmer jeg responderte på med mer moderat entusiasme, er det likevel umulig å se forbi kraften og kvaliteten i alle fire. Samtidig markerer minst én virkelig euforisk filmopplevelse i denne firerbanden av festivalfilmer et mulig høydepunkt det kan bli vanskelig å overvinne.

Kansas City (1996)

Jeg har ikke egentlig et veldig sterkt forhold til Robert Altmans filmografi og kunstnerskap, men vet at jeg alltid vil ønske å se alle filmene han har gjort når muligheten tilbys. Når Cannes i Speilet ga meg muligheten til å rive plasten av Arrows blu-ray-utgivelse av denne 90-tallsproduksjonen, var det opplagt noe å se frem til.

Kansas City viste seg som en film fargelagt og tonesatt som en slags løs jazzimprovisasjon, på godt og litt vondt. Filmen føles taktil og full av små levende øyeblikk med kamera som glir lyttende gjennom rommene og klubbscenene med egen puls som langt på vei overskygger resten av filmen. Filmens kvalitet ligger utvilsomt i den ganske uforutsigbare, musikalske tonen. Men også i Jennifer Jason Leighs tidvis overspillende og sjarmerende tolkning, en skuespiller jeg ofte har sans for, og som har en egenartet energi som både kler universet samtidig som det innimellom kan virke som hun deltar i en annen film.

Men hvorfor elsker jeg ikke Kansas City? Fordi summen er mindre spennende enn elementene. Filmen har rytme, men ikke fremdrift. Plottet virker tilnærmet dysfunksjonelt strukturert, og Altman lar det drive uforpliktende og av gårde uten dramatisk tyngde eller retning. Ja, det er antagelig også intensjonen. Men Altman sjonglerer sjangerblandingen av stilisert kriminalitet og tørr absurditet klart mindre elegant enn Coen-brødrene (en assosiasjon jeg fikk underveis), og filmen blir i min bok stående som et litt skjevt mellomstykke i Altmans filmografi. God, men ujevn.

Série noire (1979)

Dette er definitivt mer opp min gate. Jeg varmet opp til Cannes i Speilet med å se Alain Corneaus tidligere kriminalfilm-bidrag Police Python 357 fra 1976 med Yves Montand. Den var veldig god, men Série noire som kom tre år senere, vel, den viste seg å være enda litt bedre.

Corneaus film er noir-destillert, mørk og urovekkende 70-tallsspenning av beste sort. Settingen oser av tung, nedtonet og bortimot klinisk realisme om en foruroligende, men også anti-helt-aktig dørselger, skrevet av den amerikanske forfatteren Jim Thompson. Gjennom den kantede hovedpersonen får filmen også et (svart/absurd) humoristisk tilsnitt som den også sårt trenger som avstikker fra den bekmørke atmosfæren. Patrick Dewaere er forbilledlig i den merkverdige hovedrollen, en rolle det er vanskelig å få grep om. Det oppleves her som en styrke, fordi filmen nekter å vise vei før vi tvinges tett på neste ubehagelige, psykologiske steg.

Filmen er utgitt på blu-ray av Radiance Films, og er inkludert i en fin liten samleboks med tre av Corneaus hardkokte thrillere under samletittelen Hardboiled.

Malpertuis (1972)

På den ene siden er belgiske Malpertuis en visuell perle av en gotisk fantasy skrekkfilm, med selveste Orson Welles tronende som tyrannisk onkel i et labyrintisk hus fylt med mytologiske figurer og drømmeaktig absurditet. Men uheldigvis for meg, er det også en filmatisk dreining vekk fra Harry Kümels foregående Daughters of Darkness, en estetisk triumf av en stemningsfull skrekkfilm som samme regissør leverte året i forveien.

På den andre siden kan man trygt si at Malpertuis også har en gjennomført estetisk slagside. Det er mørke korridorer, forvirrende klipp og en Alice i Eventyrland-lignende surrealisme. Utvilsomt kunstnerisk potent og fascinerende, med en Terry Gilliam-vri på det outrerte og uforklarlige. For mange vil denne opplagt være en massiv oppdagelse; en kultklassiker som kompromissløst lener seg mot stemning og symbolikk over lineær fortelling.

Men det flytende eventyrlandskapet er ikke helt min kopp te, selv om jeg kan ta meg i å beundre den særegne visuelle fremtoningen, og hvordan filmen fanger ansikter og skuespillernes blikk med herlig intensitet. Inkludert Orson Welles.

The Belly of an Architect (1987)

Wow. Dette er en enorm film.

Jeg har ikke elsket absolutt alt jeg har sett av Peter Greenaway, men det er alltid noe der. I The Belly of an Architect er det mye.

Peter Greenaway maler dekadanse og forfall på film med penselstrøk som knapt noen annen. Denne gang satt til selveste Roma, omgitt av romerske skulpturer, historie og symmetrisk arkitektur som ramme for menneskelig paranoia, galskap og perversjon. Brian Dennehys rolleprestasjon er like monumental som de mektige omgivelsene. Det er både litt heslig, og veldig elegant på samme tid. Virkelig en film uten sidestykke, foruten i Greenaways egen forunderlige og frodige filmografi. Og dette er blant hans aller beste.

Kan det holde til Gullspeilet?