«Spencer» – et dempet og marerittaktig prinsesseportrett

Spencer (2021)
Regi: Pablo Larraín

Det som fanges er i realiteten et ubehagsfremkallende psykologisk sammenbrudd, og det slår meg at filmen ikke føles veldig ulik de mest fremragende og alarmerende psykologiske skrekkfilmene fra gjerne 1970-tallet.

Vurdering: 4 av 5.

«Spencer» er ingen biografifilm om prinsesse Diana, enda mindre enn «Jackie», av samme regissør, var en biografisk film om Jackie Kennedy. Det er derimot åpenbart at chilenske Pablo Larraín har en fascinasjon og dragning mot å grave i mytene rundt omdiskuterte og ikoniserte kvinnefigurer fra nær fortid som kjemper mot offentligheten og opinionens oppfattelse av dem. Men å presse det inn i en konvensjonell biografifilm-ramme er han mindre interessert i, heldigvis.

«Spencer» presenteres som en fabel. Settingen er 1991, og i åpningen ser vi Diana (født Spencer) kjøre seg bort på den britiske landsbygda på vei mot hennes majestets Sandringham-gods. Som et signal på et liv ute av kurs, skrider verket frem som en dikterisk gjenfortelling over tre døgn rundt juletiden – den siste Diana tilbrakte som en del av kongefamilien. Diana ankommer juleaftensmiddagen sent. Men den skjærende misnøyen med egen situasjon og de strengt formalistiske omgivelsene med de strikte timeplanene og etiketten som dikterer livet hennes, har allerede gjort henne immun mot å føle skam på dette tidspunktet. Fysisk er hun motvillig en del av staffasjen og den upersonlige kulden som gjennomsyrer stedet på Overlook Hotel-aktig vis; nærmest som en innsatt i et overpyntet fengsel uten luftemulighet, med et uunngåelig mentalt sammenbrudd i emning.

Mye er fint er rettmessig skrevet om Kristen Stewarts detaljrike og naturlig intense rolletolkning innenfor Pablo Larraíns stramme og introspektive fortellertilnærming. I den grad vi ser et menneske gjennomgå en ubehagelig psykisk kvelningsprosess, foregår det med en dempet dramaturgi med få sekvenser som legger til rette for voldsomme emosjonelle utbrudd. Det er noe egenartet og karakteristisk med rolletolkningen, som heldigvis ikke begrenses til en etterligningsøvelse. Mer viktig enn integreringen av reell mimikk, uttale og fakter, føles det som Larraín og Stewart samtidig har dristet seg til å skape en egen karakter og personlighet i samsvar med filmens fabellovnad, ubundet av det kun dokumenterbare. Det er her filmen blir faktisk interessant. Da det er ytterst få som faktisk vet hva som foregikk i den indre krets rundt Diana, er «Spencer» en fortolkning der Stewart med troverdighet og dempet styrke kanaliserer følelser av angst, fortvilelse og frykt som kan ha preget Diana under denne perioden – og som definitivt gjør det i Larraíns visjon.  

Iscenesettelsen er bundet til majestetiske omgivelser som skaper en kvelende og fremmedgjørende ramme. Kamera smyger seg sakte omkring, i rommene og uteområdet, hele tiden kretsende rundt Diana med stadige iakttagende nærbilder. Det som fanges er i realiteten et ubehagsfremkallende psykologisk sammenbrudd, og det slår meg at filmen ikke føles veldig ulik de mest fremragende og alarmerende psykologiske skrekkfilmene fra gjerne 1970-tallet. De storslåtte omgivelsene, krysset med den iskalde atmosfæren skapt av figurer i kretsen rundt Diana, gir en bestemt og grunnleggende følelse av isolasjon. Samtidig legges det musikk over bildene som veksler mellom det sofistikerte, barokke og direkte truende – skapt av Jonny Greenwoods for å fange hovedpersonens mørke og desperate sinntilstand. Det er en musikk som stedvis er melodiøs, men ofte hellende mot en abstraksjon, helt i takt med filmens øvrige tone.

«Spencer» kommer i blasse og høstlige farger, stemningsfullt fremhevet av analogt foto i 16 mm. Fotograf Claire Mathon har skapt teksturtunge bilder, som om fotoarbeidet bringer en egen nervøsitet inn i bildene som harmonerer med substansen i menneskeportrettet – ofte nært og intimt på tittelfiguren. Det er i det hele tatt et foto- og filmarbeid som visuelt kan minne om tonene til Stanley Kubricks verk i John Alcotts fotouttrykk. Det er en referanse som Larraín og Mathon ikke gjør skam på.

Det er ikke bare bekmørkt. Scenene mellom Diana og sønnene har en genuin varme – det er i disse øyeblikkene at livsgleden og de positive følelsene kommer til uttrykk. Eller når hun river seg løs for å oppsøke sitt gamle aristokratiske hjem et steinkast unna, med påfølgende minner fra en barndom og et annet liv. Portretteringen av prinsesse Diana, eller Spencer, er skapt tydelig sympati.

Om jeg mest ser «Spencer» som en velartikulert, visuelt og skrevet, psykologisk skrekkfilm av et prinsesseportrett – så er den på sitt vis også på grensen til en satire med et underholdende preg. Men det er samtidig tydelig at Larraín ikke har valgt å gå den veien fullt og helt. «Spencer» er uomtvistelig instruert som en tragedie, og den er mesterlig i utførelsens mange nyanser – ikke minst i kraft av Kristen Stewarts uforlignelige rolleprestasjon.  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s