Pene, pyntelige og pregløse «Belfast»

Belfast (2021)
Regi: Kenneth Branagh

Til slutt kommer jeg likevel ikke forbi at «Belfast» begrenses til å være et pent og pyntelig filmprodukt som egentlig har ganske lite å si, og som sier det på en lite spennende eller engasjerende måte.

Kenneth Branagh styrer oss tilbake til egen oppvekst, og samtidig til et sted, en tid og en konfliktlinje som er sentral i nyere europeisk historie. Vi er i Belfast i 1969.

«Belfast» åpner med et nostalgisk glimt av en barndom i et idyllisk bybilde fra fortiden, før trusselen om plutselig vold melder seg og gir oss rammeverket av en røff virkelighetsbeskrivelse. Historiefortellingen tilbyr det sedvanlige barnlige perspektivet og handler derfor ikke egentlig om selve konfliktene, men hvordan hverdagen – og den universelle oppveksten – blir preget av de urolige omstendighetene i samfunnet. For den sjenerte gutten vi følger, Buddy, handler livet der og da mest om forelskelsen han opplever i møte med ei katolsk jente i samme klasse. Selv kommer han fra protestantisk familie. På dette tidspunktet har ikke konflikten eskalert til særskilt voldelige dimensjoner, men filmen fanger opp en temperaturendring der harmonien mellom beboerne i arbeiderklassestrøket, på tvers av religiøs tilknytning, er i ferd med å forrykkes. Det er noe som er i ferd med å skje, og det hele virker ubehagelig inn på nabolagets beboere som påvirkes i ulik grad.

Det er lett å lese Kenneth Branagh inn i rollen som Buddy – en karakter som gjerne oppsøker kinoens vidunderlige verden for virkelighetsflukt samtidig som han i ung alder tvinges til å forlate egen virkelige barndom i Belfast til fordel for noe annet, slik filmskaperen selv opplevde barndommen. Branaghs hengivenhet og kjærlighet for epoken og stedet skinner gjennom. Jeg er ikke et sekund i tvil over at filmen er uttrykk for noe genuint og ektefølt som vil formidles. At «Belfast» på sitt vis er et produkt av noe dypt lidenskapelig fra Branaghs side. Derimot har jeg selv problemer med å oppleve «Belfast» som et reelt medrivende eller interessant drama – eller som filmverk som sådan. Kanskje er jeg forutinntatt fordi jeg alltid har opplevd Kenneth Branagh som en noe uinteressant filmskaper, uten egenart eller en filmatisk signatur verdt å fremheve. I «Belfast» er han riktig nok i nærheten av noe. Både tematisk og visuelt er dette et helstøpt verk; en konsis og kvadratisk innramming av en intim oppveksthistorie fotografert i svart-hvitt som blander lykkelig nostalgi med tilpassede anstrøk av virkelighetens ubehag i velkjent historisk kontekst. Men det er likevel noe fryktelig skjematisk og ufarlig over det hele. Det føles aldri ekte, men mer som en kalkulerende konstruksjon som kun blir til noe ordinært eller trygt å hvile øynene på.

Filmen har noen tydelige likhetstrekk med John Boormans ofte bejublede oppvekstdrama, med krig som bakteppe, i «Hope and Glory» fra 1987. Jeg har definitivt et sterkere forhold til Boorman som filmskaper enn til Branagh, men begge disse verkene lider av å en form for kunstig og ufarlig iscenesettelse som begrenser følelsen av å skape noe autentisk og troverdig som åpenlyst har vært en del av formålet med begge. Der «Hope and Glory» riktig nok kan være litt rufsete og har en annen estetikk, er det noe grunnleggende i scenografien i begge verkene som tydeliggjør at alt foregår på et filmsett, ikke i en virkelighet. Det slo meg at «Belfast» kanskje hadde funnet seg mer til rette som en musikalfilm, der den faktisk kunne omfavnet kunstigheten som en del av sjangeren.

Det er opplagt at «Belfast» er et resultat av flinke folk som kan jobben sin. Tidvis kan man også falle inn i historien, kjenne på begeistring i møte med den sentimentale nostalgien, humre over noen fine hverdagsøyeblikk, blendes av det stilsikre fotoarbeidet i svart-hvitt, og trives med å se de dyktige skuespillerne i aksjon innenfor Branaghs trygge rammer. Til slutt kommer jeg likevel ikke forbi at «Belfast» begrenses til å være et pent og pyntelig filmprodukt som egentlig har ganske lite å si, og som sier det på en lite spennende eller engasjerende måte.