Bob Fosse laget en film om en mann som ikke klarer å stoppe. Så stoppet han ikke før han hadde laget et av amerikansk films mest forbløffende selvportretter.
Mitt avmålte forhold til filmmusikaler holdt meg i uvitenhet altfor lenge unna All That Jazz. Lite visste jeg at denne fantastiske filmen rommer så uendelig mye mer enn en overfladisk utstilling av følelser uttrykt gjennom sang og dans. Bob Fosses film er snarere et feberaktig selvportrett, en kunstnerisk dødsmeditasjon og en altoppslukende film om arbeidsnarkomani formidlet med rytme og energi som ligner på lite annet.
All That Jazz er klippet som den er koreografert. Dialogen, dusjingen og pilleinntakene er like rytmisk perfeksjonerte som dansebevegelsene. Det er en miks av musikalsk og filmisk puls i hver situasjon, hvor det føles som filmen puster i takt med hovedpersonen. Og hovedpersonen er altså Joe Gideon, i praksis en skremmende selvutlevering av Fosse selv, flammende portrettert av Roy Scheider som kanaliserer Fosses selvgranskende blikk på kunstnerisk besettelse, selvdestruktivitet og genialitet.
Gideon jobber intenst med å sette opp et nytt Broadway-show samtidig som han redigerer en film og sjonglerer forholdet til både ekskone, kjæreste og datter. Konsekvensen er hjertesvikt, operasjon og død – fremstilt i en storslått fantasidødsscene. Men det er aldri det lineære og overordnede plottet som er denne filmens attraksjon. Suget i magen kommer ut av selve strukturen; hvordan filmens motorkraft skaper en fart som frakter oss opp og slipper oss ned i hovedpersonens utmattelse gjennom selve kunsten.
Det er til å forstå at særlig mange filmskapere og skuespillere beundrer All That Jazz så sterkt. Filmen er et udiskutabelt mesterverk i organisering av ren energi. Fosse demonstrerer fullstendig kontroll over rytme på et nært overmenneskelig nivå, og han gjør det samtidig som han tematiserer forholdet mellom liv og død med kunstneren selv som hovedobjekt – en briljant versjon sådan, som samtidig drives mot selvutslettelse og total utmattelse. På samme tid dykker filmen ned i den kunstneriske prosessen, og fremstiller selve skapelsen som viktigere enn sluttproduktet. Samtidig lar ikke Fosse den selvbevisste rammen drepe alt liv innenfor. Filmen føles ikke et sekund som et eksperiment. Den er virtuos, og den er ikke minst grenseløst underholdende. Og den er et eksempel på at det personlige og komplekse samtidig kan være publikumsvennlig og umiddelbart sanselig.
Mange av disse kvalitetene skyller mot oss fra åpningssekvensen, som er en audition-montasje til «On Broadway», iscenesatt som et spektakulært nummer med utallige dansere i aksjon. Det virker nøye koreografert, men også kaotisk på dokumentarisk måte. Summen er den enorme rytmiske kraften i filmens første sekunder, som skal gjennomsyre hele filmen. Helt konkret bruker Fosse den spektakulære åpningen til å vise oss – gjennom form – hvordan repetisjoner gjennom dans, skjønnhet og utmattelse skal kunne komprimere hele filmens materiale. Samtidig legger Fosse frem mye av hva filmen handler om gjennom hvordan mennesker sorteres, vurderes, brukes og kastes på jakt etter den perfekte forestillingen.
Videre er det ikke en stor avsløring å peke på filmens opptatthet av døden. Men All That Jazz serverer dødstematikk som noe forførende – hvor Jessica Lange er en engleaktig figur i nesten flørtende passiarer med Scheider som Gideon. Filmen stiller også et ubehagelig spørsmål. Behandler Gideon egentlig kvinner på samme måte som han behandler showbusiness – som objekter for fascinasjon, begjær og estetisk tilfredsstillelse?
Roy Scheider løser hovedrollen med bravur. Fra å være den ordinære mannen i den ekstraordinære Jaws, er han her den ekstraordinære hovedpersonen. Men Scheider fristes heller ikke til å overdramatisere det flamboyante og eksentriske i Gideon. Han er bare utslitt, og viser det i blikk og uttrykk uten å pushe det mot kollaps eller overtydelig selvdestruksjon. Han er nær undergangen, men har ikke falt ned. Det føles som det er Scheiders rolletolkning som holder filmen så jordet midt oppi alt det virtuose.
Likevel er det nettopp det virtuose som er trumfkortet, men aller mest forbløffende: det er gjort på en måte som har sikret tidløshet. Settingen er Broadway på 1970-tallet, men tematisk og delvis i stil knytter filmen seg til noe tidløst. All That Jazz kunne vært lagd i dag, for eksempel av Darren Aronofsky eller Damien Chazelle (men det ville trolig ikke vært like heltstøpt). Innimellom virker også filmen forut for sin tid rent audiovisuelt, særlig gjennom tilløpene til en slags MTV-estetikk. Det handler ikke så mye om at det er mange raske klipp, men om hvordan Fosse trekker scener eller øyeblikk sammen i audiovisuelle sammenstillinger med en uvanlig grad av gjennomføring, og som i større grad ble popularisert (og utvannet) senere. Underveis svevde tankene mine mot særlig The Hunger av Tony Scott som kom fire år senere; begge med en sensuell intensitet og klipping som føles fysisk, men Fosse er naturligvis uten den mer overflateorienterte reklameestetikken som Scott fortere falt inn i.
Samtidig viser Fosse her et bredt register, som når han bruker stillhet usedvanlig virkningsfullt under en minneverdig leseprøve-sekvens. For når han trekker all lyd ut av scenen, så innser vi at filmens musikalitet ikke egentlig ligger i lydsporet – i hvert fall ikke bare der – men i iscenesettelsen. Det er igjen et eksempel på ren radikalitet fra en uforutsigbar filmskaper i en uforutsigbar film.
Fordi bildene er en så stor kraft i All That Jazz, er samarbeidet med fotograf Giuseppe Rotunno umulig å ignorere. Rotunnos erfaring i å visualisere subjektive verdener for en filmskaper som Federico Fellini – gjerne i filmatiske blandinger av karneval, erotikk, melankoli, fantasi og selvbiografi – er overhodet ikke irrelevant for dette prosjektet. Selv om Fosses film ikke minner altfor mye om Fellini, følger den mye av samme logikk i utforskningen av minner, virkelighet, begjær og fantasi hvor alt kan være flytende. Det er en slags amerikansk, jazzet og mer selvpiskende versjon av Fellinis ikoniske 8 ½ (fotografert av nettopp Rotunno) om kunstneren som lager et verk som sin egen krise. Men Fosse finner en langt mørkere form for forsoning enn den som preger Fellinis verden. Det ender med døden. Men før det er filmen en serie av stiliserte (men ikke polerte) bilder, der alt virker kroppslig. Det er svette, sigarettrøyk, piller, utmattelse, sex og sykehus. Selv fantasiene er fysiske. All That Jazz har puls og kroppstemperatur fra essensen av livet og helt inn i døden.
Underveis er det også morsomt, ikke kun ren selvmedlidenhet. Fosse er ikke bare opptatt av tragedien i Gideons besettelse, men også det absurde i en mann som streber etter å iscenesette absolutt alt, inkludert sin egen undergang.
All That Jazz er et moderne mesterverk som tilfeldigvis nærmer seg femti år gammel, men som aldri vil utgå på dato.
Andre mesterverk:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar