«Deep Impact» (1998) – undergang med bismak

Da Deep Impact og Armageddon kom påfallende samtidig i 1998, representerte de to diametralt forskjellige underholdningspakker. Den ene var en fornøyelsespark. Den andre hadde tyggemotstand.

Det popkulturelle avtrykket Michael Bay og Jerry Bruckheimer skapte med Armageddon, en berg-og-dal-bane av en popcornfilm som også spilte tungt på Bruce Willis’ stjernestatus, hadde Mimi Leder ingen forutsetninger, eller kanskje ønske, om å konkurrere med. Selv om Leders film kom først, ble den til en viss grad offer for det enorme Armageddon-maskineriet og redusert til en fotnote i Hollywood-duellen. På en annen side så fant både flere kritikere og et mer voksent publikum frem til Deep Impact, og i den litt skjeve rivaliseringen ble denne gjerne løftet frem som det mer «seriøse» alternativet.

Både Armageddon og Deep Impact ble lest som uttrykk for noe større. Katastrofefilmene hadde som filmtype allerede hatt en hollywoodsk storhetstid på 1970-tallet, men med millennium-frykten foran seg kom den tilbake som en boomerang utover 90-årene. I tidsånden ble ikke en menneskeutrykkende komet på kollisjonskurs med jorden kun sett som pur underholdning, men også som en projeksjon av noe kollektivt og uartikulert, enda sterkere i Deep Impact enn Armageddon. I sistnevnte ble angsten på mange måter oppløst i stil og smell, mens Leder ville la frykten få henge lenger i rommet.

Deep Impact starter med to unge elever i en astronomiklasse som oppdager noe uvanlig på himmelen, før historien spretter ett år frem. I filmens nåtid følger vi journalisten Jenny Lerner (spilt av Téa Leoni) som graver i en sak hun ikke aner konturene av. James Horners partitur – hans første siden Titanic – trekker oss manipulativt inn fra første stund, og åpningen setter fortellingen i gang med troverdighet og fremdrift, selv om filmen samtidig bruker en del tid på å finne riktig tone.

Leoni er filmens menneskelige ansikt utad, og det bærende emosjonelle ankeret er forholdet hennes til sine fremmedgjorte foreldre, som er skrevet og spilt med presisjon og sensibilitet i et manus som ellers er ganske generisk. Den unge kjærlighetshistorien mellom Elijah Wood og Leelee Sobieski føles mindre organisk plassert, og tydelig beregnet på å vekke engasjement hos et yngre publikum. Videre leverer Morgan Freeman, som farget (!) amerikansk president, tiårets nest mest karismatiske presidentskikkelse på film (kun bak Bill Pullman i Independence Day). Freeman er på sitt sedvanlige vis den rolige og myndige karakteren som egentlig har lite skjermtid, men som etterlater et inntrykk av at han er mer med. Til slutt bidrar Robert Duvall med en tyngde som løfter de scenene han er i.

Regiarbeidet er funksjonelt og solid, men kanskje ikke mye mer enn det. Filmens forfriskende og modige side ligger hovedsakelig i hvor mørkt Leder tillater filmen å bli. For Deep Impact ender aldri godt i ordets konvensjonelle forstand. Popcornspisingen møtes til slutt av undergang og død, selv om veien dit har en viss eim av Hollywood-parfymering. Til slutt er likevel Deep Impact uvanlig og uventet dyster som blockbuster.

Det er en symbiose her mellom realisme og underholdning som kanskje ikke er helt knirkefritt løst. Dessuten er helheten såpass overfladisk presentert at inntrykket ikke blir så sterkt og varig som det kunne ha blitt. Men det er også i den samme skjeveheten at filmen vokser opp med en egenart som gjør at den huskes. Mens Armageddon rendyrker banaliteten med stolthet, peker Deep Impact nådeløst i en annen og mørkere retning, som et fortsatt fascinerende og litt ensomt alternativ i den amerikanske, kommersielle katastrofefilmens landskap.

Andre gjensyn: