«Sleeping Beauty» (2011) – klinisk mareritt forkledd som kunstfilm

Den umiddelbare kontroversen rundt Sleeping Beauty overskygget for mange filmens kvaliteter. Men under en iskald og ikke uproblematisk overflate, skjuler det seg en av de mest forstyrrende og visuelt presise filmene fra 2010-tallet.

Sleeping Beauty gikk ikke under radaren da den kom i 2011 – kanskje snarere det motsatte. Premieren i Cannes utløste fascinasjon og moralsk ubehag i møte med publikum og presse. Filmen ble heftig diskutert i øyeblikket, men forsvant deretter overraskende fort ut av samtalen. Derfor virker det naturlig å inkludere den som et verk under dagens radar. For i dag virker ikke filmen bare tilnærmet glemt, men også undervurdert. Det er synd, fordi Julia Leighs debutfilm (hun kom fra litteraturen) – og det er fremdeles hennes eneste – er vitterlig av de mest formbevisste og urovekkende debutene i moderne kunstfilm. Den er ikke nødvendigvis en enkel anbefaling, men filmen er usedvanlig bevisst på hva den er – og det er en uredd kombinasjon av klinisk estetikk og forstyrrende observasjoner av makt, kropp og kapital.

Filmen etablerer tonen allerede i åpningen. Den første scenen, et slangeaktig rør som glir ned i munnen til hovedpersonen Lucy i en klinisk setting, er ubehagelig i seg selv. En følelse av at kroppen allerede er i ferd med å bli et objekt?

Kort tid etter ser vi Lucy sniffe kokain på et toalett, møte fremmede menn og navigere en hverdag der økonomisk desperasjon er konstant bakgrunnsstøy. En av mennene hun møter er rett på sak: «Vi diskuterte nettopp hvem av oss som skal knulle deg.» Det er hardt, men også banalt, og den direkte dialogen blir en uløselig del av filmens gufne univers. Lucy trenger penger; hun sliter med å betale husleien. Og filmen presenterer det uten melodrama, men som et kaldt faktum.

Enda kaldere blir det når Lucy trer inn bak ytterdøren i et storslått hus til en kunde som blar opp større beløp for noen veldig spesifikke, seksuelle lyster. Lucy møtes først av en eldre kvinne som legger frem betingelsene med nesten byråkratisk ro. Reglene er klare: Lucy skal dopes ned og sove, og mennene som betaler for opplevelsen får gjøre hva de vil – med ett unntak. «Vaginaen din er et tempel,» sier hun «betryggende». Penetrasjon er forbudt. Den tilsynelatende beskyttelsen føles imidlertid ikke beroligende, snarere motsatt. Kort etter må Lucy reise seg og kle av seg slik at kroppen hennes kan inspiseres nøye av både kvinnen og en mann som vurderer henne. Senere får hun et råd fra en mer erfaren kvinne i huset: leppestiften må matche fargen på kjønnsleppene. Den typen detaljer minker ikke det foruroligende. Ritualet rundt kroppen fremstår nesten mer skremmende enn selve handlingene som skal finne sted.

I dag er det vanskelig å se filmen uten å tenke på nyere avsløringer som Jeffrey Epstein-saken og andre historier om makt, rikdom og seksuell utnyttelse. De eldre, privilegerte mennene i filmen opptrer i et miljø som føles både luksuriøst og klaustrofobisk, omgitt av tunge møbler, mørke rom og diskrete tjenere. Atmosfæren har noe rituelt over seg, nesten som i Eyes Wide Shut. Alt er organisert, kontrollert og tilsynelatende respektabelt. Og derfor så ekstremt uhyggelig. Etter Lucys første natt sier den erfarne kvinnen tørt: «Det blir lettere. Men det er aldri lett.» Det rommer også mye av filmens sannsynlige moral om systemer som normaliserer det uutholdelige.

Visuelt er Sleeping Beauty bortimot hypnotisk. Lucy, spilt av en fremragende Emily Browning, har en nesten blek, lys hud som gjør at hun skiller seg ut i rommene hun plasseres i. Kontrastene mellom miljøene hun beveger seg i er avgjørende for hvordan filmen virker. De overdådige rommene der hun «jobber», det mer hverdagslige hjemmet hun deler med en mannlig venn, og husene hun besøker, skaper en visuell rytme av varme og kulde, trygghet og fremmedgjøring.

Når vi første gang ser en aldrende mann legge seg naken ved siden av den dopede Lucy og begynner å berøre henne, er det nesten uutholdelig hvordan kamera observerer uten dramatisk musikk eller klipp. Den kliniske distansen gjør det mer skremmende enn de fleste eksplisitte skrekkfilmer makter. Men på et annet nivå, er det smakløse presentert så smakfullt at det oppstår en ubehagelig, men også spennende kollisjon av følelser i respons. Det er kunst.

Filmen inneholder også øyeblikk som bryter med den strenge overflaten – som når den aldrende klienten vender seg mot kamera og forteller en lang historie direkte til oss, som om han plutselig søker et publikum eller en form for bekjennelse.

Eller når vi ser Lucy sette fyr på pengene hun har tjent. Er det en form for protest? En tom handling? Et uttrykk for at pengene aldri kan kompensere for det hun utsetter seg for? Julia Leigh gir ingen klare svar.

Også slutten, uten å avsløre for mye, lar filmen avslutte i form av et ubehag som ikke lar seg rydde så enkelt opp i.Alt dette øker verdien av Sleeping Beauty. Leigh fordømmer og estetiserer samtidig, opplagt også for å provosere, men uten å gli over i erotikk eller sensasjon. Filmen er konstant distansert, kontrollert og nesten uutholdelig i egen ro. Her får ubehaget vokse fra innsiden og mellom bildene. Det er urovekkende, og filmen står fortsatt som et betydelig kunstverk som fortjener mer oppmerksomhet enn den har fått. Kanskje mer nå enn noen gang før.