En oversett og forunderlig film med det overnaturlige som møter en slags industriell virkelighet, og tro som brytes mot kynisme. Mike Hodges’ Black Rainbow vibrerer mellom desperasjon og nåde på måter som føles minst like relevante i dag som da den forsvant ut på VHS.
Da Black Rainbow kom i 1989, var Mike Hodges mest kjent for Get Carter og Flash Gordon, to diametralt motsatte filmer som begge demonstrerer hans interesse for makt, manipulasjon og virkelighetsflukt. Her bringer han temaene inn i et sørstatsmiljø av fabrikkrøyk, vekkelsesmøter og åndelig slitasje.
Rosanna Arquette spiller Martha, en ung kvinne med synske evner og en far som utnytter henne som et religiøst fenomen i en omreisende predikantvirksomhet. Rundt dem kretser en verden som enten vil utnytte eller fornekte henne, og farens kyniske predikantrolle fungerer som et speilbilde av noe større: en kultur som har lært å gjøre tro om til underholdning.
Det som gjør filmen så uvanlig er hvordan Hodges nekter å gjøre det overnaturlige spektakulært. Han lar isteden de overnaturlige elementene få sive inn i bildene som en konstant uro i lys og lyd, mens fargepaletten består av støvete grå- og bruntoner. Når Martha får visjonene sine, brytes denne matte overflaten opp av skarpt, nesten brennende lys. Det er en visuell strategi som forankrer filmen i det håndgripelige og det metafysiske på én gang, og får åndelighet til å fremstå som et fysisk fenomen, noe i retning av elektromagnetisme eller radioaktivitet.
Tematisk er det naturlig å trekke linjer til Cronenbergs The Dead Zone, men der Cronenberg gjør klarsynet til et moralsk dilemma, er Hodges mer opptatt av det eksistensielle trykket i å vite for mye. Under helheten ligger en stille politisk tone, antydningen om at giftigheten i luften og giftigheten i troen har samme kilde, og at katastrofen kan anes lenge før den kan stoppes.
Mot slutten glir filmen over i ren drøm, men uten å miste fotfestet i virkeligheten, og det som sitter igjen er kanskje sorg mer enn skrekk. Sett i dag fremstår Black Rainbow som et uventet bindeledd mellom 70-tallets åndelige thrillere og noe som føles påfallende gjenkjennelig i vår egen tid.
Mer nattfilm:
- «So Sweet… So Perverse» (1969) – borgerskapets kjedsommelighet får et knivstikk i ryggen
- The Devil’s Honey (1986) – Fulci i feil seng
- «Dirty Mary Crazy Larry» (1974) – karismatisk likegyldighet på fire hjul
- «Daughters of Darkness» (1971) – blodrød, mesterlig eleganse
- «Black Rainbow» (1989) – profeti i fabrikkrøyk
- «Hitch-Hike» (1977) – ikke plukk opp denne mannen
- «Poison for the Fairies» (1986) – skrekk på barnas premisser
- «Jennifer» (1978) – Carrie med slanger
- «The Plumber» (1979) – ubehag som aldri helt biter seg fast
Legg igjen en kommentar