«Smooth Talk» (1985) – det ulmende og det som slukker

I bortimot én time er Smooth Talk et ulmende oppvekstdrama om en jentes gryende nysgjerrighet på livet, hormonelle utbrudd og huslige konflikter. Det er først den siste halvtimen at filmen påtennes og totalt skifter stemningsleie i et gjennomskjærende ubehagelig klimaks.

Filmen er basert på Joyce Carol Oates’ novelle «Where Are You Going, Where Have You Been?», og det merkes i den konsise og konsentrerte skildringen, uten at verket fremstår som ambisjonsløst. Regissør Joyce Chopra, som kom fra dokumentarfilmen og hadde brukt karrierens første del på å skildre unge kvinner, bringer en naturalistisk og observerende ro til materialet. Presentasjonen av den 15 år gamle Connie, som lukter på verden med naivitet og eventyrlyst, er gjort med sensibilitet og sans for nyanser. At rollen er ikledd Laura Derns særegne uttrykk forsterker den som interessant og mangefasettert, men fortsatt troverdig. Den første timen tenderer riktignok mot å bli fanget i et repetitivt mønster av kjent tenåringsproblematikk, men det er her Derns kvaliteter på sett og vis kommer filmen til unnsetning. Det hjelper også at de tidvis klisjéaktige konfliktene løses på måter som tjener filmen både dramaturgisk og som en realistisk oppvekstskildring.

Chopra vet åpenbart hvor hun vil, både narrativt og visuelt. Det er lange, vakkert komponerte innstillinger som preger filmen, og et bevisst tempo som akkumulerer en uro uten å navngi den. For det er noe i luften fra begynnelsen, en fornemmelse av at det glinsende og sorgløse ikke kan vare. Og så ruller han inn. Treat Williams spiller Arnold Friend, en eksentrisk og aldrende greaserfigur som Williams gir form som et mareritt av galskap og maskulin forventning. Det er en rolle som balanserer på knivseggen mellom forlokkende og skremmende, og det er i møtet mellom ham og Connie at filmen virkelig åpner seg.

Den siste halvtimen er i realiteten én lang, utmattende konfrontasjonsscene foran inngangsdøren til huset der Connie er alene. Derns lange karriere som en av filmens fremste reaktører ble født i denne scenen, der hun veksler mellom kokett nysgjerrighet, mørk anelse og ren frykt. Det er her den tilsynelatende trygge oppvekstfortellingen vrenges innenfra. Hva som faktisk skjer når Connie til slutt setter seg inn i bilen hans, forteller filmen oss ikke direkte. Det er et bevisst valg fra Chopras side, og et som åpner for et tolkningsrom som har fulgt filmen siden den kom. Oates og Chopra har begge vegret seg for å kalle hendelsen et seksuelt overgrep, men heller ikke avvist det. Det er nettopp i denne ambivalensen at filmens mørkeste kraft ligger.

Smooth Talk flyter uproblematisk og stemningsfullt i havn, og avsluttes med en intens finale som i novelleformatets ånd gir oss et spennende tolkningsrom. Det er en film som gjør lite vesen av seg, men som setter seg fast – og som i ettertid er vanskelig å ikke lese i sammenheng med det Laura Dern skulle komme til å gjøre i Blue Velvet bare ett år senere, nok en film om en ung kvinne i forstadsidyllen som støter på noe mørkt og ukontrollerbart like under overflaten.