«The Lost Honor for Katharina Blum» (1975) – sober thriller møter bitter samfunnssatire

En ung kvinne tilbringer natten med det som angivelig er en venstreradikal terrorist. Fra det øyeblikket blir også hennes liv radikalt endret, for ikke å si ødelagt.

Volker Schlöndorff og Margarethe von Trotta regisserte sammen The Lost Honor of Katharina Blum (Die Verlorene Ehre der Katharina Blum oder: Wie Gewalt entstehen und wohin sie führen kann) som en filmatisering av en bok som ble lansert året i forveien, og som var en direkte reaksjon på aggressiv journalistikk fra den tyske tabloidavisa Bild-Zeitung. Samtidig er det en historie som er filtrert gjennom den politiske virkeligheten i Vest-Tyskland på første halvdel av 1970-årene, hvor filmen fungerer både som politisk satire (med treffsikker mediekritikk) og som thriller.

Vi følger altså en ung og tilsynelatende stillferdig kvinne i Katharina (Angela Winkler), som havner i politiets og medias søkelys fordi hun tilfeldigvis møter og forelsker seg i «feil mann» på fest. Plutselig befinner hun seg i en offentlig skandale hun ikke forstår rekkevidden av, og det tidligere ordinære livet endres plutselig til et mareritt som preges av rykter, fordreininger og insinuasjoner som sprer seg raskere enn sannheten. Det blir premisset for en film som skildrer og problematiserer hvordan særlig medienes sensasjonssultenhet og amoral med prioritering av sensasjon fremfor fakta har makt til å rive bort både privatliv og menneskeverd.

Bakteppet er altså det politiske Vest-Tyskland i 1970-årene preget av terrorismefrykt (med venstreekstremistiske Røde Armé Fraksjon eller Baader-Meinhof-gruppen i front), massiv politiovervåkning og generelt et opphetet politisk klima der pressen også spilte en rolle med grenseoverskridende adferd som satte personvern og rettssikkerhet til side. Filmen er ingen direkte gjenfortelling av en virkelig hendelse, men Katharina-karakterens skjebne brukes som en realistisk illustrasjon på disse overtrampene i en film som er en nådeløs kritikk av tabloidpressens maktmisbruk i en veldig konkret politisk-historisk kontekst.

Det er ikke uinteressant at filmen kom ut i 1975, i samme år som produktive Rainer Werner Fassbinders lanserte sin mesterlige Mother Küsters Goes to Heaven, en annen tysk film som bygger på en tabloidlogikk. Begge disse filmene tematiserer altså den vesttyske pressens amoralske og sensasjonshungrige adferd, men de gjør det også med veldig ulike filmiske strategier. Schlöndorff og von Trotta er opptatt av det presise, nesten dokumentariske i skildringen av et hardt oppgjør med tabloidpressens destruktive makt, mens Fassbinders film kretser tettere på en families tragedie som inngangsport til et bredere angrep på hele det politiske og sosiale økosystemet som muliggjør den type misbruk. Dessuten fortoner The Lost Honor of Katharina Blum seg i en viss grad som en sober thriller som plasserer oss som tett tilskuer i etterforskningen og pressens fremmarsj, hvor fortellingen følger en kronologisk og logisk oppbygning som fører med seg en ganske sterk spenningskurve i alt det prosessuelle – ja, litt i samme ånd som en behersket 70-tallsthriller som kunne kommet fra eksempelvis Sidney Lumet.

Filmatisk kjennetegnes filmen av observasjonelt og diskret kamerabruk med få stilmarkører. Igjen er det en distanse fra Schlöndorff og von Trotta til Fassbinders langt mer teatralske iscenesettelser. The Lost Honor of Katharina Blum oppleves som mer konvensjonell og klassisk, men det er samtidig et format den kler godt. Det er en film som ønsker å tilgjengeliggjøre seg, noe den også gjør ved å hente inn tydelige sjangerelementer med spor fra den politiske thrilleren i fokus på etterforskning og psykologisk press. Det skapes en sjangerorientert overflate som engasjerer, men likevel ikke uten at filmens bitende ironi og samfunnskritikk faller bort.

Filmens substans har heller ikke mistet relevans med årene. Analysen av medias makt sier dessverre vel så mye om vår tid. Katharina Blums fall blir ikke bare en historisk advarsel, men en påminnelse om våre private livs skjørhet. Sensasjon trumfer fortsatt etterrettelighet i deler av medieverden. Schlöndorff og von Trotta trenger heller ikke å anstrenge seg for å løfte poengene frem, men lar klokelig nøkternhetens språk formidle raseriet. Det har ført til en film som holder seg like sterk og relevant, for The Lost Honor of Katharina Blum kan fortsatt fremheves som en av de absolutt mest presise og ubehagelige relevante skildringene av hvordan enkeltindivid kan knuses mellom statlig paranoia og mediedrevet opportunisme. Og det klassiske formspråket med den sobre thriller-rytmen, gjør bare kritikken enda skarpere filmen desto mer medrivende å oppleve.