«Sympathy for the Underdog» (1971) – et lavmælt, men voldsomt og mesterlig oppgjør

Med et norsk blikk gir åpningsbildet assosiasjoner som selvsagt ligger fjernt fra hva slags film Sympathy for the Underdog er. Men det er nesten umulig ikke å mumle Olsenbanden når filmens hovedperson rusler ut av fengselsporten med hatt og koffert etter å ha sonet en lengre straff. På utsiden står to lojale medsammensvorne og venter på ham. Men dette er vitterlig ingen komedie – det er derimot en særdeles intens og formbevisst tragedie formulert som en japansk sjangerfilm. Det er en slags yakuza-western med storbyparanoia og samuraifilosofi som forankres i 70-årenes sosiale uro – og den er helt fantastisk.

Filmskaper Kinji Fukasaku skulle sent i karrieren bli allemannseie for Battle Royale, men var naturligvis et betydningsfullt navn i nyere japansk filmhistorie med en produktiv filmografi der særlig Battle Without Honor and Humanity har stukket særlig ut.

Om Sympathy for the Underdog fra 1971 kan sies å være et mellomverk, er det likevel også et potensielt mesterverk når man først oppdager og føler på alle dens kvaliteter.

Det er likevel et litt mindre verk, der Fukasaku blander stillhet med vilterhet. Det er en historie som viser at alle sår ikke leges av tiden. Mer konkret handler det om den tidligere yakuza-lederen Gunji som slippes løs fra fengsel etter et opphold på ti år bak murene. Men han kjenner knapt igjen verden utenfor. Skiftene i samfunnet har vært voldsomme, inkludert i den kriminelle underverden. Den mektigste yakuzaen er kamuflert som konsern. Gamle venner er blitt direktører, og velfunderte strategier er blitt viktigere enn ren lojalitet. Fukasaku sørger for at vi, sammen med Gunji, opplever trusselen av det fremmede. Kamera holdes rastløst og håndholdt mens vi manøvrerer med vår protagonist i det nye byrommet, der han reduseres til en skygge fra fortiden i en fremmed geografi.

Gunji må bort for å etablere seg på nytt, og sammen med noen få lojale støttespillere flykter de til Okinawa i Japans utkant. Det er en flukt som i filmen virker både narrativt og symbolsk – til en tidligere amerikansk-okkupert øy som er kulturelt separert fra resten av Japan. Hit kommer Gunji for å starte noe nytt, eller gjenskape noe gammelt i en ny verden, altså en mer tradisjonell yakuza-klan bygges på tillit og lojalitet.

I skjæringspunktet mellom det gamle og moderne, er det som Fukasaku bruker tidens løp gjennom 60-årene til å fortelle om et tosidig Japan. Gunji forlater storbyen Yokohama som er blitt totalforandret av modernisering og forretningskorrupsjon, til fordel for Okinawa der endringene fortsatt ikke er like synlige. Her finner Gunji pusterom fordi det er en type verden han behersker og kan manøvrere i, til forskjell fra det nye han oppdaget utenfor fengselsmurene i Yokohama. På denne reisen skjer det samtidig noe i Fukusakus filmspråk. Kameraets uttrykk forandrer seg. Bildene blir nå mer horisontale, mer åpne, og i det rommet får karakterene et annet pusterom. Samtidig er det merkbart at Gunji er inneforstått med at han ikke har kommet til et varig fristed.

Det finnes slående paralleller i både struktur og tone til westernsjangeren. Gunji er outsideren som opererer i lovens utkant, som blir lederen for en mindre gruppe og ender i konfrontasjon med en større og mer kynisk makt. Sergio Leone-assosiasjoner dukker opp i hovedkarakteren som en mann av få ord, men med sterk tilstedeværelse som bærer sin historie i kroppsspråket. I tillegg forsterkes Leone-vibbene i sitrende oppbygninger av duell-lignende oppgjør, close-ups av svettende ansikter og en «stille før stormen»-spenning innveid i bildekomposisjonen. Selv musikken, selv om den ikke når de samme ikoniske høydene, kan minne om hvordan Leone brukte Morricone i bygging av intensitet.

Filmens visuelle eller filmatiske identitet trekker den samtidig i flere spennende retninger. I det hele fremstår Sympathy for the Underdog som en stilmessig symbiose av japansk 70-tallskrim, med tråder inn i amerikansk 70-tallsfilm (særlig slående er parallellen til tidlig Martin Scorsese, tenk især Mean Streets, med urolig kamera og kaotisk gatevold i et energisk formspråk som fanger opp den sosiale uroen), den nevnte western-tradisjonen gjennom Leone, og ikke minst klassiske samurai-filmer der Gunji og hans følgevenner kan ses på som herreløse samuraier overført til en mer moderne tid.

Gjennom disse referansene er det altså en egenartet, sterk signatur som strekkes fra Fukasaku som krøller seg elegant over filmen. Det er noe eksepsjonelt elegant og organisk i blandingen av gritty realisme med desorienterende kamerabevegelser, og de stilistiske komposisjonene som viser en helt annen ro. Det første speiler en usikkerhet, det andre skaper inntrykk av balanse og orden. Dynamikken og vekslingen er utført til perfeksjon.

I andre halvdel viser Fukasaku særlig frem bildekomposisjoner som kan måle seg med store Kurosawa-verk som The Bad Sleep Well og High and Low. I disse bildene trenger ikke Fukasaku å bruke ord, fordi alt handler om figurenes ikke-tilfeldige posisjon i rommet. Det skildres stille historier om makt, avstand, lojalitet og spenning i én innstilling, uten at det skjer noe. Særlig er det én scene som stikker seg ut, der Gunji er omgitt av sine nærmeste like før alt skal uunngåelig rakne. De sitter eller står i stillhet, som i en Kurosawa-film. Det er et nesten teatralsk bilde som uten språk likevel rommer mye innhold, og som uten skrik og blod likevel rommer mye smerte. Hvordan Fukasaku balanserer filmens stilmessige brudd mellom hyperaktiv vold og stille blikk, er også det som gjør den så uforglemmelig.

I bunn ligger også en velartikulert historie om tidens gang og tap av fellesskap, noe som har overføringsverdi utover den spesifikke yakuza-virkeligheten. Det handler om hvordan vi som mennesker forholder oss til den faktiske virkeligheten når idealene og verdiene våre ikke lenger passer med et samfunn i endring. I tilfellet «Sympathy for the Underdog» er svaret vondt, men der hovedkarakteren insisterer på verdighet i nederlaget.

Få yakuza-filmer makter å forene brutalitet og skjønnhet med så mye presisjon som Sympathy for the Underdog. Det er en film som pulserer av energi og uro, men som samtidig vet nøyaktig når den skal stoppe opp og la et bilde tale. Fukasaku og fotograf Sadaji Yoshida komponerer scener som både bærer emosjonell tyngde og formmessig eleganse – med et blikk for lys, rom og bevegelse som gjør filmen like slående å se på som gripende å følge. Fortellingen om Gunji er på én gang enkel og tidløs, det vil si en kamp for å bevare verdighet i en verden som har beveget seg videre.