«Southern Comfort» (1981) – maskulinitetens sammenbrudd i sumpen

En gruppe amerikanske nasjonalgardister på treningsøvelse går seg vill i en ufremkommelig sump i Louisiana. Her stjeler de kanoer fra lokale cajun-legere, skyter med løsammunisjon, før ting eskalerer etter en banal misforståelse til en dødelig kamp for overlevelse.

Det er rammen for den intense og delvis oversette Walter Hill-filmen Southern Comfort, som utvikles til en brutal og klaustrofobisk skildring som også holder seg som en aktuell allegori over amerikansk voldskultur, maskulinitet i krise, og med et militærapparat løsrevet fra moralsk og strategisk forankring.

Ved lanseringen ble Southern Comfort typisk omtalt som en sørstatsvariant av Deliverance (Picnic med døden), og det er overhodet ikke en sammenligning som er uforståelig eller urimelig. I begge tilfeller settes sivilisasjonens menn opp mot naturen, og de taper. John Boormans film er derimot ladet med en annen form for eksistensiell angst og seksuell undertekst, mens Walter Hills visjon i større grad er preget av politisk paranoia og moralsk desorientering. Hill forteller ikke en historie om enkeltmenneskets overlevelse, men han forteller om hvordan en gruppe av mennesker bryter sammen når all etikk og empati forsvinner under panikk, stolthet og massesuggesjon.

Tittelen har en tydelig ironisk dobbelthet. Det er ikke bare en referanse til den amerikanske, alkoholholdige drikken. Det symboliserer en forestilling om trygghet, om hjemland og kulturell stabilitet; det er et bakteppe av et sørstatlig selvbilde som filmen nesten umiddelbart avkler som en illusjon. Her er det ingen komfort å finne i sumpen, ei heller en moralsk oversikt eller strategisk retning. Det er bare våpen, frykt og et korthus av mannlige selvbilder og toksisk maskulinitet som kollapser under press. Det er menn som snakker i kommandoer, i trusler og i flåsete bemerkninger. De leker soldater, men uten disipling eller formål, og når ting går galt har de ikke annet å falle tilbake på enn instinkter og vold.

Den kompromissløse sjangerfilmskaperen Walter Hill regisserer her med kald presisjon, og med tydeligere sosial og politisk resonans enn det som skulle komme av mer konvensjonell action. I denne bruker han sjangertrekk – krigsfilm, overvelvelsefilm og til dels western – som analytiske verktøy mer enn som underholdende rammeverk. Man kan ane inspirasjon fra Sam Peckinpahs skitne vold og fatalistiske maskulinitet som i The Wild Bunch og Straw Dogs, og nevnte Deliverance av John Boorman som opplagt forgjenger i bruk av naturens villskap og det primitive som speil for sivilisasjonens mørke underside. Men Hill gjør det altså mer politisk, da Southern Comfort må ses som et filmverk snekret i skyggen av Vietnam-krigen, mens den utilsiktet også ble en ubehagelig forutanelse om et fremtidig sammenbrudd i den amerikanske samfunnsordenen.

For når vi i den senere virkeligheten kan se grupper av bevæpnede menn marsjere gjennom offentlige bygninger med flagg, slagord og et forvrengt bilde av hva det vil si å være patriot, blir plutselig Southern Comfort igjen aktuell. Capitol-angrepet i januar 2021 kunne vært en scene hentet ut av Hills film – ikke i estetikken, men i mekanismene når forvirrende menn med våpen fanges i en forestilling av å forsvare noe de ikke engang kan artikulere. Og de drives av gruppepress og frykt.

Fotograf Andrew Laszlo skaper bilder med en kvelende effekt som blir avgjørende for filmens stemning. Sumplandskapet brukes ikke bare som eksotisk bakgrunn, men som et psykologisk rom som det er fuktig og tett å navigere i. Trærne blir som gitter og lyset virker truende. Det finnes ingen oversikt eller en trygg horisont i sikte, og kameraet ligger gjerne lavt og tett på karakterene i gjørmen. Eller mot de slitne, forvridde og svette ansiktene som avslører at ingen har kontroll.

Ry Cooders musikk forsterker alt det ovennevnte; de få, enkle musikalske linjene som fungerer som summende advarsler og glir inn i et lydbilde som virker mer utmattende enn spenningsoppbyggende. For Southern Comfort er ikke først og fremst spennende, og den ender som et hallusinatorisk mareritt med lysere farger og tregere tempo. Southern Comfort er overhodet ikke subtil, men Hill gjør det til en styrke. Han er rett-på-sak i fremstillingen av hvordan vold, nasjonalisme og maskulin gruppepsykologi kan virke sammen når ingen stiller spørsmål, og når ingen heller trekker i en nødbrems. Det er en utvetydig avkledning, lag for lag, av et amerikansk og mannlig selvbedrag – presentert i gjørmete realisme og som en mørk speiltekst til en kultur som alltid vil skyte seg selv i foten.