«Creature from the Black Lagoon» (1954) – kjærlighet på dypt vann

Det hevdes at Ingmar Bergman så Creature from the Black Lagoon én gang hvert år, på sin egen bursdag. Det alene burde fortelle deg at du også bør se denne filmen minst én gang i livet.

Det finnes også en annen snedig kobling av filmhistorisk betydning her. Produsent William Alland deltok i 1941 i et middagsselskap under innspillingen av Citizen Kane, hvor han spilte en mindre rolle. I den forbindelse kom han i snakk med den meksikanske filmfotografen Gabriel Figueroa, som fortalte ham historien om en blandingsrase av fisk og menneske i Amazonas. Myten ble skrevet ned av Alland og senere foredlet av Maurice Zimm til manuset for filmen som kom i 1954.

Mellom 1930- og 50-tallet produserte Universal Pictures en lang rekke skrekkfilmer med monstre som skulle bli popkulturelle ikoner. Blant disse finner vi Dracula, Frankenstein og Mumien. Creature from the Black Lagoon utkom helt mot slutten av denne storhetstiden, i 3D, og skulle bli en av de sterkeste filmene assosiert med Universal. I registolen satt Jack Arnold, som i denne perioden nærmest spesialiserte seg som en effektiv Hollywood-skaper av konseptuell skrekkfilm med innslag av sci-fi og monstre. Tittelen her understreker også hva som er i fokus. Et sted i Amazonas finnes nemlig en skapning som muligens er halvt menneske og halvt fisk, og som dreper mennesker som forviller seg inn på territoriet der den til nå har vært uforstyrret.

Samtidig som dette er en klassisk Universal-monsterfilm, er det egentlig ikke en fullblods monsterfilm. Filmen bretter seg aldri ut som en utpreget skrekkfilm, og skapningen vi møter virker ikke som et reelt monster. Innenfor en spinkel spilletid tar Arnold likevel god tid til å bygge opp historien gjennom ekspedisjonens gradvise ferd mot det dype Amazonas, hvor vi følger et mindre team av forskere og (for dynamikkens skyld) en finansmann som vurderer hvert skritt ut fra økonomiske hensyn. Alle er lenge intetanende om hva de egentlig jakter på, men sporene og historien om hva det kan være er forlokkende nok til at jakten blir en besettelse for noen av dem.

Bakhistorien er det fossile funnet av en skjeletthånd med svømmehudfingre, datert til oldtiden, og jakten foregår fra dekk på et chartret dampskip nedover elven og inn i den svarte lagunen. Under dem ligger skapningen de ikke har sett, men som allerede har sett dem…

Når ekspedisjonens kvinnelige medlem, Kay (Julie Adams), hopper i vannet for å svømme, får vi fra under vannet se filmens absolutt beste sekvens: skapningen svømmer like under henne, bergtatt og besatt av en slags umenneskelig forelskelse, fanget av undervannskamera i det som fortoner seg tett på en koreografert dans. Det er altså filmens udiskutabelt største og mest ikoniske øyeblikk, og den har kun en ørliten touch av horror. Når man innser at scenen egentlig vil flytte fokuset til noe annet, forstår man også at Creature from the Black Lagoon er noe ganske annet enn en monsterfilm. Herfra og ut blir det tydelig at Arnold sikter seg inn mot en skildring av umulig forelskelse og tiltrekning, samtidig som filmen fra ekspedisjonens perspektiv er en fortelling om møtet med det ukjente, som instinktivt løses med frykt, konflikt og angrep. En advarende fabel om sivilisasjonens unødige pirk i urørt natur ligger også der, uten at filmen trenger å si det høyt.

At Guillermo del Toro på et tidspunkt skal ha vært i forhandlinger om en nyversjon, virker fullstendig logisk. Jack Arnolds varme og sympatiske omgang med det monstrøse gir opplagte assosiasjoner til del Toros senere karriere, og slektskapet med den Oscar-vinnende The Shape of Water (2017) er særlig slående. Arnolds film er kortere og kanskje derfor mer overfladisk, men gevinsten er en fokusert historiefortelling som gløder i sin egen enkelhet. Julie Adams er vanskelig å ikke fremheve, ikke bare for hvordan hun iscenesettes i badedrakt, men fordi tilstedeværelsen hennes på lerretet grenser til et tidløst filmstjerne-nivå. Det er samtidig noe befriende over hvordan filmen plasserer én kvinne i den mannsdominerte forsker-ekspedisjonen uten å gi henne den stemoderlige behandlingen man kunne fryktet, snarere tvert imot.

Jack Arnold lykkes med en lun og sympatisk sci-fi-skrekkfilm som aldri forsøker å være virkelig skremmende, men som fortsatt har sine anslag av reell suspense, kanskje særlig i de scenene der skapningen plutselig griper tak i en kant og synliggjøres som trussel på siden av menneskene. Iscenesettelsen av monsteret, et menneske i en drakt laget for å ligne et heslig halvt menneske og halvt fisk, fungerer bedre og mer tidløst enn man kunne tro, og en del av æren må tillegges den varme dramatiseringen rundt selve skapningen.

Creature from the Black Lagoon foregår på dypt vann, men går aldri veldig dypt ned i det menneskelige. Prioriteringen har vært en kortfattet og fengslende historie, mer fabel enn drama, og filmen løser det svært godt innenfor monster-skrekkfilm-rammen av 1950-tallet.

Å se denne på blu-ray nesten 70 år senere er fortsatt en stor opplevelse. Bildekvaliteten er litt ujevn i noen grumsete partier under og over vann dypt inni Amazonas, men det meste er ufattelig imponerende også i dag.