«Il sorpasso» (1962) – to menn i bil mot det uunngåelige

Dino Risi kjørte opp road movie-løypa sju år før Easy Rider og parkerte filmen trygt i commedia all’italiana-tradisjonen.

Det er i utgangspunktet en historie om to menn som tilfeldigvis legger ut på en biltur fra Roma mot Toscana, men samtidig en tett skildring av to livsholdninger som avdekkes gjennom sterke personlighetskontraster. Bruno (Vittorio Gassman) er den livselskende, spontane og ekstroverte som trekker med seg Roberto (Jean-Louis Trintignant), den noe yngre jusstudenten med behov for kontroll over situasjonene. Det slipper han taket på i det han havner som passasjer i Brunos bil og liv. Og det som kunne blitt en enkelt fortalt reise med episodisk driv, utvikler seg gradvis til en usedvanlig rik og fortettet fortelling som rommer psykologisk dynamikk og spenning i et tempo som veksler mellom høy hastighet og nedbremsninger.

Filmens rytme er perfekt håndtert i klipp og regi. Historien følger ikke en dramaturgisk kurve av konflikter og løsninger, men kameraet følger tett på de to usannsynlige partnerne, og det er selve reisen som er målet. I øyeblikksbildene av Italia og de to mennene finnes en alternativ form for kompleks fortelling om menn, mennesker og et bilde av et land i begynnelsen av 60-tallet. Gassman besitter en rastløs energi og vulgær sjarm, og virker nærmest støpt som et symbol på det italienske boom-samfunnet, perioden da landet opplevde rask økonomisk vekst gjennom bilproduksjon og modernisering, her uttrykt i raske bevegelser fra både menn og kjøretøy. Kontrasten finner vi i Trintignants reflekterte Roberto. Begge er, på hver sin måte, karismatiske og overbevisende på ikke-karikerte måter.

Men det er filmspråket som skinner aller sterkest. Svart-hvitt-fotografiet distanserer seg fra nyrealismens gråhet uten å falle inn i polert studiostil, og mye av årsaken er hvordan filmen i store deler er skutt i bevegelse, i forholdsvis lange tagninger med oppmerksomhet som søker like mye mot omgivelsene som karakterene: landskapene, de forlatte byene, de tomme piazzaene i sommerheten. Klippingen er nesten like rastløs som Bruno, men aldri utålmodig på feil måte. Regissør Alexander Payne, en uttalt beundrer av filmen, har sagt at hvert bilde i Il sorpasso kommer med en begynnelse, et midtparti og en slutt, og at den var en særlig inspirasjon da han laget Sideways. Han er neppe den eneste.

Il sorpasso er fortsatt forbløffende vital, mye grunnet rytmen i formspråket, men også fordi det spesifikke blikket på en kultur og en tid blander lettbeinthet med modernitet og klassiske kvaliteter på en måte som holder den engasjerende seksti år senere. Og den avsluttende sekvensen er like mørk som den er fantastisk løst, og kaster et nytt lys over den tilsynelatende sorgløse reisen uten at filmen fornekter den livsgleden som har båret den frem til da.