«The Garden of the Finzi-Continis» (1970) – lengsel bak innmurede hager

Vittorio De Sica forlot arbeiderklassens Roma og skapte noe helt annet. Et drømmende, bittersøtt og visuelt henrivende portrett av jødisk overklasseungdom i skyggen av det som kommer. Det er blitt den av hans filmer som ligger mitt hjerte nærmest.

Enkelte filmer er så vakre å hvile øynene på at jeg nær mister all kritisk sans. The Garden of the Finzi-Continis er en slik film.

De Sica er utvilsomt mest kjent for sine innflytelsesrike bidrag til den italienske neorealistiske bølgen med Shoeshine, The Bicycle Thief og Umberto D. som tre glimrende høydepunkter. Et gjennomgående kjennetegn var hverdagsportretter av fattige mennesker fra lavere arbeiderklasse, ofte med amatørskuespillere og barn foran kamera. I The Garden of the Finzi-Continis snus verden på hodet. Til drømmende fotografering av velfriserte og pent antrukne ungdommer som møtes for et slag tennis i herregårdshagen til den aristokratiske Finzi-Contini-familien, har lite til felles med det karakteristiske formspråket De Sica perfeksjonerte tyve-tretti år tidligere.

Kronologisk finner hovedhandlingen sted noen år før de blytunge bybildene av Roma i The Bicycle Thief. Dette er foranledningen for traumaene som fulgte, fortalt fra et helt annet perspektiv. Bak betryggende murer, i et fasjonabelt slott av et hus omkranset av en voldsom, innmurt hage, bor den jødiske elitefamilien Finzi-Contini i den norditalienske byen Ferrara. Det er sent i 1930-årene, og antisemittismen brer seg. Flere av ungdommene som møtes i hagen for å spille tennis på ettermiddagene er der også for å søke ly fra de ytre omgivelsene. Det eksisterer en egen verden innenfor familiens murer, der ungdommens oppblomstring skjer uhildet fra virkelighetens onde ansikt og friheten tas som en selvfølge. Blant vennene som samles er den jødiske arbeiderklassegutten Giorgio, håpløst forelsket i barndomsvenninnen Micol uten at følelsene gjengjeldes. Micols øyne druknes i stedet i den mørkhårede Malnates åsyn, som også har et nært forhold til hennes bror Alberto – som i krigens opptakt lider av alvorlig sykdom.

De sosiale og politiske omveltningene rundt dem er bakteppet for en nokså ambisiøs historiefortelling som omfatter personskildringer og ideer i stor skala. De Sicas billedlige forskjønnelse omgir fortellingen med en bittersøt tone sett i sammenheng med historiens grufulle utfall. De idylliske bildene av ungdommens uskyld, forelskelse og samling rundt tennisbanen, fotografisk fanget med en varm nostalgi, etableres egentlig som et dirrende forvarsel og en interessant kontrast til den påfølgende vinterens ubarmhjertighet.

Men mer enn som samfunnskommentar er The Garden of the Finzi-Continis aller sterkest i kraft av å være en visuell filmfortelling der bildene utstråler lengsel og uskyldighet på ufattelig vakkert vis. Dominique Sanda er perfekt castet som den drømmende og driftige Micol, som bak sitt firkantede, smått kjølige ansikt alltid skjuler en tiltalende og fascinerende mystikk. Hun er omtrent like strålende her som i det enda gjevere verket fra samme år, Il Conformista av Bernardo Bertolucci. The Garden of the Finzi-Continis fremstår i dag som en merkelig oversett, selv om den i det minste har opplevd en mild renessanse etter DVD-lansering. Og det var De Sicas film som i 1971 vant Oscar for beste fremmedspråklige film og Gullløven i Venezia, foran Bertoluccis enda mer suverene Il Conformista.

The Garden of the Finzi-Continis er neppe filmatisk perfeksjon, og De Sica har selv uttrykt at den ikke sitter hundre prosent. Kompromisser under innspillingen på grunn av økonomi og tid, samt kontroverser rundt adaptasjonen av en elsket roman, har likevel ikke ført til noen åpenbar kunstnerisk svikt. Derimot handler mye om smak. Man kan innvende at et såpass tematisk bredt anlagt drama, som omfavner flere kryssende menneskeskjebner over et lengre tidsspenn, trenger mer enn 95 minutter. Underveis merkes det at historien fortelles ørlite for raskt; De Sica kutter noen hjørner for å komme i mål, med det resultat at karakterenes motivasjoner og beveggrunner kunne vært tydeligere. Filmens ambisjonsnivå matcher kanskje ikke spilletiden. Den abrupte avslutningen kan også etterlate en følelse av noe uforløst – selv ser jeg den derimot som ekstremt passende filmens gjennomgående vage og usentimentale tone. For til tross for den utpregede visuelle fortellerkraften, er selve fortellingen preget av en regissør som ønsker å trå varsomt gjennom historien. Kombinasjonen av et antydende manus og et virtuost filmspråk gjør The Garden of the Finzi-Continis til et poetisk filmverk.

Filmen er nydelig fotografert av Ennio Guarnieri, og med unntak av noen overdrevne zoom-effekter i første akt, utøves det en stilsikker kontroll bak kamera. Åpningsbildene fra parken, de hvitkledde ungdommene som ankommer på syklene, nærbildene av den vakre og sårbare Dominique Sanda – det er en demonstrasjon i sensibelt fotoarbeid, regi og skuespill. Nærbildene er praktfulle, og det er nettopp bildespråket som er filmens egentlige triumf. I tillegg skiller The Garden of the Finzi-Continis seg drastisk fra de mange filmene som før og siden har skildret Holocausts forferdelighet. Den forteller en helt annen historie, uten at budskapet er noe mindre viktig – og den er blitt den av De Sicas filmer jeg kan tenke meg å se igjen og igjen.