Peter Bogdanovich spoler båndet tilbake til depresjonstiden og lar en far og en datter spille en far og en datter. Det er så enkelt, og så uimotståelig.
To år etter The Last Picture Show, som vel er hans udiskutable hovedverk, lanserte Bogdanovich Paper Moon som en strukturell motsetning. Der The Last Picture Show brukte et ensemble i en døende småby med skjebner som speiler hverandre, er Paper Moon en nær kammerspillaktig tilnærming som hviler på dynamikken mellom to mennesker i en bil, ikke ungdommer, men ett barn og én voksen. Ikke et sted i ferd med å dø, men en relasjon som skal finne nytt liv.
Filmen har, i motsetning til forgjengeren, en søtere kjerne av lettelse og komedie. Det finnes en underliggende desperasjon i materialet og tiden som føles reell, men en varme i det menneskelige samspillet legger seg over. I sentrum er Ryan og Tatum O’Neal, i virkeligheten far og datter, og mye av filmens kvaliteter knytter seg til hvordan Bogdanovich presenterer den sanne relasjonen deres som eksplisitt uavklart i fiksjonen. Unge Tatum O’Neals rolletolkning tilhører filmhistoriens skjønneste og mest imponerende av et barn, noe som umiddelbart ble anerkjent da hun ble tidenes yngste Oscar-vinnende skuespillerinne i 1974.
Det er ikke uinteressant å dvele litt med Paper Moon som et amerikansk 1970-tallsverk. Det mest typiske for de vesentlige filmene fra New Hollywood-æraen var at de utspilte seg i en mørk samtid. Her spoler imidlertid Bogdanovich tilbake til depresjonstiden, litt som han også flyttet seg til 1950-tallet i The Last Picture Show. I tillegg til periodesettingen er Paper Moon, i motsetning til mye innen New Hollywood, lite eksperimentell og isteden klassisk fundamentert i rytme, stil og svart-hvitt-foto som gjør gjenklangen av en annen tid enda mer hørbar. Bak disse bildene står László Kovács, som tilbyr imponerende vidvinkelkomposisjoner uten å miste fokus for snevere øyeblikk av slapstick-aktig komikk. Det gir mening å trekke linjer fra Easy Rider og ikke minst Five Easy Pieces frem til denne. I begge tilfeller bruker den ungarskfødte fotografen åpne, flate midtvestlige landskap som fysisk kulisse og visuell kommentar til karakterenes tilstand, enten det er for å understreke rotløshet og klassespenning eller visualisere depresjonstidens tomhet.
Paper Moon fyller lerretet med visuell eleganse, men det er den menneskelige kjemien mellom Ryan og Tatum O’Neal som er aller mest overbevisende og uforglemmelig. Det er mye gjennom det finbalanserte skuespillet, og åpenbart instruksen av dem, at filmen unngår å falle ned i en gryte av klissete sentimentalitet. Den er altfor elegant og smart til det, selv om den lefler med kjente motiver og en tilsynelatende enkel historie i en blanding av patos og sjarmerende svindelkomedie som i andres hender kunne følt seg mer lettsolgt.
Det er sikkert mulig å innvende mot Paper Moon at den episodiske strukturen og den litt daterte formidlingen krever noe innsats å bestige. Men jeg tror ikke det er sannheten, verken om filmen eller de flestes opplevelse av den så mange år senere. Paper Moon er fortsatt mektig i det små, sikker på seg selv, kvikk og underholdende så det holder.
Flere toppverk:
- «Paper Moon» (1973) – depresjonstid og ekte kjemi
- «Il sorpasso» (1962) – to menn i bil mot det uunngåelige
- «Sympathy for the Underdog» (1971) – et lavmælt, men voldsomt og mesterlig oppgjør
- «Creature from the Black Lagoon» (1954) – kjærlighet på dypt vann
- «Southern Comfort» (1981) – maskulinitetens sammenbrudd i sumpen
- «The Garden of the Finzi-Continis» (1970) – lengsel bak innmurede hager
Legg igjen en kommentar