«Dirty Mary Crazy Larry» (1974) – karismatisk likegyldighet på fire hjul

Easy Rider og Bonnie & Clyde banet på slutten av 60-tallet vei for New Hollywood med opprørsenergi og europeisk påvirkningskraft. De bidro også til å kommersialisere selve road movie-formatet, og brobyggeren utad fra det landskapet til Dirty Mary Crazy Larry er Peter Fonda.

Fonda spiller Larry, én av to håpefulle racerkjørere som i filmens åpning gjennomfører et ran av et supermarked for å finansiere en større racingdrøm. Under det nøye planlagte ranet får de utilsiktet med seg en medpassasjer i fluktbilen, Mary (Susan George), som Larry har hatt en one-night-stand med og som åpenbart ikke er ferdig med ham.

Mye av filmen foregår i bilen, en Dodge Charger, der filmen går tett på dynamikken mellom trioen på flukt. Det er også den interne og nære spenningen i «spillet» mellom disse tre – eller den innbyrdes tonen – som er filmens reelle motorkraft. Det aspektet er lenge også mer engasjerende enn politimyndighetens jakt på dem. Men aller friskest sitter etableringen; det vil si regissør John Houghs stramme iscenesettelse av ranet som presenteres med en konkret logistisk spenning på ganske høyt heist-film-nivå. Rundt midtpartiet taper filmen både driv og rytme i skiftende perspektiver av trioen på flukt og myndighetenes håpløse jakt, inkludert litt for gjentatte motiver og flat motordur der girskiftene burde vært mer markante. Det lukter for lite svidd. Derimot samler filmens krefter seg godt mot slutten, idet Hough setter opp en forholdsvis spektakulær «finale» som er en bil- og helikopterjaktsekvens mellom vei og luft. Det er en sekvens som innehar en viss originalitet, før det plutselig slutter brutalt og brått, men det føles også mer riktig enn utilfredsstillende.

Dirty Mary Crazy Larry er i ånden lik Vanishing Point (1971) som en åpenbar referanse – begge ganske romantiserende omkring flukt i høy hastighet. Eller man kan trekke noen åpenbar action-bil-linjer tilbake til Bullitt (1968), og selv svevde tankene mine faktisk mot Terrence Malicks debutfilm Badlands (1973) som kom ut omtrent samtidig som denne. Begge deler i kjernen en portrettering av kald likegyldighet overfor sine filmens figurer, og med veien som kulisse for de samme figurene som er på vei mot… ingenting. De krysser det karismatiske med det likegyldige og nihilistiske. På en annen side er Hough åpenbart ingen kunstner som Malick som bevisst nyttiggjorde seg av tomheten for å fylle den med noe større. Houghs film flytter seg mest på overflaten, men den gjør det ofte friksjonsfritt og effektivt med solid sans for underholdningsskapende øyeblikk – i så stor grad at Quentin Tarantino lot seg inspirere til å lage sin exploitation-hyllende Death Proof.

Selv om Dirty Mary Crazy Larry som exploitation-verk nå kan virke overraskende tam og lite «dirty», så besitter den utvilsomt en aura, stil og vilje til å underholde som fortsatt er smittende.