«So Sweet… So Perverse» (1969) – borgerskapets kjedsommelighet får et knivstikk i ryggen

Umberto Lenzi lanserte So Sweet… So Perverse (1969) i samme år som Dario Argento utkom med sin debutfilm, The Bird with the Crystal Plumage, en film som gled umiddelbart inn i giallo-filmtradisjonens ikonografi og siden er blitt kanonisert. Dette er kanskje mer å regne som en proto giallo som plukker enda flere elementer opp av mer raffinerte, franske thrillere som La Piscine og ikke minst Les Diaboliques.

Det handler om Jean, spilt av Jean-Louis Trintignant, som lever i et mislykket ekteskap og som derfor innleder et forhold til en annen kvinne. Utfordringen er at hun lever i etasjen over i samme boligkompleks, og Jean anstrenger seg ikke veldig for å skjule affæren. Men når dramaet koker opp til et drap, og gulvplankene i etasjeskillet ikke helt kan dempe lyden av ugjerningen i overetasjen, gjenstår bare resten av puslespillet. Hvordan passer brikkene i Lenzis spill? 

So Sweet… So Perverse er i realiteten mer opptatt av det sensuelle enn av å bygge intensitet. Filmen flyter som en litt luksuriøs erotisk thriller langs vakre overflater med mye zoom-bruk, der Lenzi viser som den utmerkede kameradirigenten han på sitt ypperste kunne være. Soundtracket til Riz Ortolani passer også perfekt inn i det bildet; lounge som krysses med noe mørkere eller mer ustabilt med en foruroligende, innebygd dobbelthet. Vi kastes heller ikke inn i den visuelle gialloens stilsikre blodsutgytelser, men derimot i et klart mer elegant og chic univers som er mer opptatt av å avkle livsløgner og kjip moral. Det er borgerskapets kjedsommelighet som får et knivstikk i ryggen av regissøren selv – overklassen er ikke bare dekadent, men under begjæret er den også aktivt destruktiv.

Manusforfatter Ernesto Gastaldi har åpenbart hatt det moro med å spinne videre på ideene fra nevnte Clouzot-klassiker Les Diaboliques, og finner raskt veien innom tilstrekkelig mengder av originale sidespor til at man holder seg oppriktig oppglødd. Det hjelper også at Trintignant nesten alltid er lysende, ofte fordi han aldri overdriver, og fordi uttrykket hans ofte alene er nok (samt at han hadde nese for gode rollevalg/filmer). Franskmannens diskret sjarm og kontrollerte fremtoning passer godt til Jean-figuren og filmens tone, mens Carroll Baker – kvinnen han innleder et romantisk forhold med – fungerer godt som det visuelle, kvinnelige tyngdepunktet, og en femme fatale som virker mer sårbar enn kalkulerende. Men hun er på sitt vis over gjennomsnittlig forførende, akkurat som Lenzis film er det samme.

---

Flere nattfilmer:

• 
  «So Sweet… So Perverse» (1969) – borgerskapets kjedsommelighet får et knivstikk i ryggen
• 
  The Devil’s Honey (1986) – Fulci i feil seng
• 
  «Dirty Mary Crazy Larry» (1974) – karismatisk likegyldighet på fire hjul 
• 
  «Daughters of Darkness» (1971) – blodrød, mesterlig eleganse
• 
  «Black Rainbow» (1989) – profeti i fabrikkrøyk
• 
  «Hitch-Hike» (1977) – ikke plukk opp denne mannen
• 
  «Poison for the Fairies» (1986) – skrekk på barnas premisser
• 
  «Jennifer» (1978) – Carrie med slanger
• 
  «The Plumber» (1979) – ubehag som aldri helt biter seg fast