The Devil’s Honey (1986) – Fulci i feil seng

Lucio Fulci var ikke redd for å tråkke over grenser. I 1986 bevegde han seg litt prøvende, men fortsatt kompromissløst over i et annet spor enn det vanlige, til den (italienske) erotiske thrilleren!

Alt åpner med lyden av en saksofon. Eller, ikke som den forventede sensuelle filmmusikken i bakgrunnen for en sensuell iscenesettelse. Nei, Fulci plasserer isteden instrumentet midt i handlingen. Det skjer idet en rockemusiker spiller for kjæresten sin, løfter opp blusen og blåser lyden rett opp i underlivet hennes – foran en ildrød vegg – samtidig som hun gnir seg i opphisselse mot instrumentet i en slags ekstatisk trance. 

Det er så over-the-top, på grensen til absurd, at det blir både komisk, grotesk og merkverdig opphissende på én gang. Og ikke minst etableres en tone for en film som aldri tar hensyn til god smak eller vanlige grenser. Sekvensen står som et markant manifest plassert helt i begynnelsen. Enten er du med, eller så hopper du av. 

Plottet er også enkelt, nesten såpeopera-aktig; saksofonisten dør etter en tragisk ulykke, og kjæresten kastes inn i et destruktivt forhold med en lege som sliter med sine egne demoner. Det bygges så opp til et småpikant trekantdrama, dog uten voldsomt mye iboende spenning. Presentasjonen er i form av tidvis lange, og ofte teatralske scener der erotikken utvikler seg til noe klaustrofobisk og påtrengende. Den narrative stramheten man finner i andre erotiske Hollywood-thrillere av samme epoke, som Fatal Attraction eller Body Heat, er helt fraværende. Fulci lar snarere historien velvillig flyte ut i halvbillige tablåer av kropp, besettelse og overdrivelser.

Som erotisk thriller er The Devil’s Honey en merkelig bastard. På den ene siden peker den utvilsomt mot Hollywood-bølgen som kulminerte med Basic Instinct i 1992, men på den andre siden står filmen minst like sterkt i forlengelsen av den italienske softcore-tradisjonen som Joe D’Amato og Tinto Brass var eksponenter for. For der Hollywood pakket det erotiske inn i thrillerstrukturer, og Brass tilførte estetisert sensualitet fra en annen hylle, er Fulcis leveranse på ren kompromissløs råhet (og kåtskap). Her er ikke sex brukt som krydder, det er selve den usunne hovedretten. 

The Devil’s Honey er muligens formelt svak på nesten alle parametere som normalt teller. Likevel sitter den delvis fast i minnet på måter som mer velsmurte sjangerfilmer ikke helt klarer. Mye handler om at filmen tross alt er gjort av Fulci, og at han har rygget inn i et litt mer eksotisk landskap enn tidligere for å sette igjen sine særpregede fingeravtrykk uten blygsel. Det er uansett kompromissløst og fascinerende, og samtidig ganske middelmådig.

---

• 
  The Devil’s Honey (1986) – Fulci i feil seng
• 
  «Dirty Mary Crazy Larry» (1974) – karismatisk likegyldighet på fire hjul 
• 
  «Daughters of Darkness» (1971) – blodrød, mesterlig eleganse
• 
  «Black Rainbow» (1989) – profeti i fabrikkrøyk
• 
  «Hitch-Hike» (1977) – ikke plukk opp denne mannen
• 
  «Poison for the Fairies» (1986) – skrekk på barnas premisser
• 
  «Jennifer» (1978) – Carrie med slanger
• 
  «The Plumber» (1979) – ubehag som aldri helt biter seg fast
• 
  «The Living End» (1992) – AIDS, nihilisme og full gass