«Patrick» (1978) – komatøs og kontrollerende

Richard Franklin var besatt av Alfred Hitchcock, og det merkes. Patrick er ikke den mest ambisiøse manifestasjonen av den besettelsen, men en velstøpt liten sjangerfilm som holder spenningen godt oppe rundt en tittelkarakter som verken kan snakke eller bevege seg. 

Patrick myrdet sin egen mor og elskeren hennes ved å kaste en elektrisk ovn i badekaret deres. Nå ligger han komatøs på en privatklinikk, der eneste fysiske livstegn er noen ufrivillige spyttreflekser. Når den unge sykepleieren Kathy (Susan Penhaligon) får i oppgave å passe på ham, begynner hun gradvis å mistenke at Patrick likevel kan sanse og reagere på verden rundt seg.

Allerede i tematiseringen av voyeurisme og isolasjon, med tittelkarakteren fanget i sin egen kropp mens han overvåker og terroriserer sykepleieren, peker filmen tydelig mot Hitchcocks arv. Klinikken som lokasjon kan ses som en parallell til Bates-huset i Psycho, og Franklin skulle da også gå videre til den svært underholdende Roadgames (1981) og det umulige, men overraskende potente oppfølgerprosjektet Psycho 2 (1983). Men det finnes også tidlige hint av Cronenberg i den psykologiske, overnaturlige utforskningen av grensene mellom kropp og bevissthet. Formen er imidlertid ganske konvensjonell og noe farget av tv-filmaktig kvalitet, selv om Franklin demonstrerer en viss teft for inspirerte kameraføringer og portrettering av paranoia, og fraværet av grafisk vold taler til filmens kreative fordel snarere enn imot.

At Franklin trekker det i utgangspunktet banale premisset akkurat langt nok, og opprettholder spenningen gjennom knappe to timer med en tittelkarakter lenket til en seng uten replikker eller bevegelse, er i seg selv et tegn på at mye fungerer som det skal. Dristigere stilgrep ville løftet den ytterligere, men Patrick leverer underholdning til godkjent pluss.

---

Mer nattfilm:

• 
  «Patrick» (1978) – komatøs og kontrollerende
• 
  «So Sweet… So Perverse» (1969) – borgerskapets kjedsommelighet får et knivstikk i ryggen
• 
  The Devil’s Honey (1986) – Fulci i feil seng
• 
  «Dirty Mary Crazy Larry» (1974) – karismatisk likegyldighet på fire hjul 
• 
  «Daughters of Darkness» (1971) – blodrød, mesterlig eleganse
• 
  «Black Rainbow» (1989) – profeti i fabrikkrøyk
• 
  «Hitch-Hike» (1977) – ikke plukk opp denne mannen
• 
  «Poison for the Fairies» (1986) – skrekk på barnas premisser
• 
  «Jennifer» (1978) – Carrie med slanger