«Night of the Juggler» (1980) – før New York ble glatt

Den glattpolerte actionfilmen var fortsatt ikke oppfunnet da Night of the Juggler kom. Det lever filmen veldig godt med.

En psykopatisk kidnapper bortfører det han tror er datteren til en velstående eiendomsutvikler, men forveksler henne med datteren til en tidligere politimann. Det er premisset for noen hektiske timer med høy temperatur i mørke bakgater, langs bilveier og i undergrunnen av New York, og simultant premisset for en sterkt underholdende manhunt-thriller på 1 time og 40 minutter.

Impulsene fra den ikoniske storbyen fargelegger filmen med fete tusjstreker. Fra forlatte Bronx-bygninger til et nedslitt Times Square-område og 42nd Street med sexklubber, et mørkt undergrunnsnettverk av tunneler og latinamerikanske gategjenger du ikke vil møte. Summen er et bilde av en by preget av økonomisk kollaps og utbredt kriminalitet, slik den ofte fremheves å ha vært på 1970-tallet og er blitt portrettert i flere New York-filmer fra samme periode, deriblant Taxi Driver og The French Connection, men her enda tettere på noe som lukter av skitten post-apokalypse.

I perioder får jeg assosiasjoner til Walter Hill og særlig The Warriors, som kom samme år. Begge skisserer storbyens mørke og gjengkultur gjennom en nattlig odyssé, men Night of the Juggler mangler Hills mer koreograferte stilisering. Den er langt mer dokumentarisk anlagt, med en svett exploitation-aktig tekstur som har en annen og beskere lukt. Energien er ristende, som overført fra håndholdte kamerabevegelser, mens lyssettingen er rå og upolert. Alt føres sammen til filmens pulpy attitude, den skitne, slemme og nådeløst spennende kraften som er hamret inn i de atmosfæriske bildene og det heseblesende tempoet.

James Brolin kanaliserer all den desperasjonen han må i rollen som far til en kidnappet datter. Det er en ekstremt fysisk rolleprestasjon løst med en slags utmattende, nesten dokumentarisk kroppslighet. Brolin er i konstant bevegelse, løpende gjennom gater og hengende ut av biler i fart. Og når det kommer til biler i fart: Night of the Juggler rommer en særdeles intens, lang og effektiv biljaktsekvens som fortsetter til fots, fra Central Park til Times Square, og som etablerer filmen som en medrivende katt-og-mus-lek mens den trekker klare linjer til The French Connection.

Med fare for å overdrive med referanser bærer filmen også på noe av samme impuls og mørke New York-skildring omkring gisler, politi og korrupsjon som i enkelte Sidney Lumet-filmer, en videreføring av Lumets tematikk filtrert gjennom et exploitation-aktig, røffere og mindre tålmodig språk. De stiller kanskje den samme diagnosen av byen, men sjangerinstrumentene er ulikt innstilt, og Night of the Juggler er først og fremst mer opptatt av adrenalin enn det sosiologiske. Det finnes for øvrig en reell forbindelse til Lumet via fotograf Victor J. Kemper, som noen år tidligere fotograferte Dog Day Afternoon.

Det forfalne New York er et essensielt bakteppe, men like viktig er filmens adrenalinbefengte innhold som fyller bybildet. Premisset med kidnapping og sosial forveksling kan sende tankene til Kurosawas High and Low, men den japanske ambivalensen er her forlatt til fordel for pulp og renselse gjennom vold. Night of the Juggler har en ekstraordinær første halvtime med et forrykende startskudd i den innledende kidnappingen og påfølgende jaktsekvensen. Det som følger havner unektelig litt i skyggen, men fortsatt er dette en oppkvikkende og oppslukende sjangerfilm som utnytter seg maksimalt av New York og James Brolin, som sammen utgjør filmens sotete motorrom der energien aldri slutter å slå gnister. Dette er så langt unna en glatt, digitalisert actionfilm du kommer, og sjeldent har det vært mer befriende å spore opp i dag.

Mer nattfilm:

Ranger dette:

Del dette:

Relatert

Legg igjen en kommentar Avbryt svar