«No Place to Go» (2000) – et sterkt portrett av tap

Med Berlinmurens fall som bakteppe tegner No Place to Go (Die Unberührbare) et nådeløst portrett av en kvinne som ikke lenger finner sin plass i historien. Hannelore Elsners hovedrolleprestasjon løfter filmen til noe langt mer enn et biografisk drama.

Oskar Roehlers No Place to Go (internasjonalt kjent som No Place to Go) nevnes ufortjent sjelden når nyere europeisk film oppsummeres. Særlig bør den ses for å oppleve et kompromissløst karakterportrett. I sentrum er en av de mest minneverdige kvinnelige hovedrolletolkningene fra sin tid, gjennom Hannelore Elsners imponerende og kraftfulle oppvisning.

Hun spiller Hanna Flanders, en karakter som fremstår fiktiv, men som i stor grad er inspirert av regissørens egen mor, forfatteren Gisela Elsner. I åpningen møter vi henne i en lite flatterende fremtoning, nærmest som en karikatur av en alkoholisert, kjederøykende og dypt deprimert intellektuell. Med et glass arsenikk skjelvende i den ene hånden og to sigaretter i den andre, lar hun selvmordstankene sive ut i en nervøs monolog med dirrende stemme og kropp.

Hennes miserable, selvdestruktive livsstil speiles av de historiske omstendighetene rundt henne. Handlingen utspiller seg i Tyskland i 1989, idet Berlinmuren faller. Mens resten av landet feirer gjenforeningen, synker Hanna Flanders stadig dypere ned i ideologisk bitterhet. Som venstreradikal forfatter og intellektuell opplever hun murens fall nærmest som sitt eget sammenbrudd. De ideene hun har bygget livet rundt, de fremstår plutselig som irrelevante. Og bøkene hennes har aldri funnet veien til forlagene på vestsiden av muren.

I desperasjon forlater hun München til fordel for Berlin – dels for å oppsøke sin forfattersønn, dels for å møte en gammel elsker. Reisen utvikler seg imidlertid til en stadig mer retningsløs vandring gjennom en by og en tid hun ikke lenger kjenner igjen. I en sliten hotellbar møter hun en mannlig prostituert, som hun senere tar med opp på rommet til et møte blottet for både begjær og nærhet. Det hviler en konstant eim av tristhet over henne; hun fremstår fremmed både for samfunnet rundt seg og for menneskene hun møter. I kontrast til den kollektive euforien rundt demokratiets seier, blir hun et emosjonelt motbilde til tiden hun lever i.

Gjennom Hanna Flanders’ møte med en verden som har beveget seg videre uten henne, forteller Roehler historien om et menneske som langsomt mister fotfeste. Filmen er skutt i svart-hvitt av fotograf Hagen Bogdanski, som skaper en visuell stil som tidvis kan minne om stemningene i Rainer Werner Fassbinders bedre verk. Bildene er både kjølige og slitte, men samtidig slående elegante; produksjonsdesignet nedtonet og asketisk, men også med en viss melankolsk skjønnhet.

Aller sterkest er likevel Hannelore Elsners prestasjon. Hun spiller ikke bare på figurens ytre eksentrisitet – den uflidde parykken, den bitre ironien, de nervøse bevegelsene. Hun lar også små detaljer i blikk, kroppsspråk og replikkføring antyde en mer sammensatt indre tragedie. Det er et portrett av en kvinne som lener seg mot det groteske, men også dypt menneskelige.

Det er aller mest Elsners tolkning som løfter No Place to Go fra et solid historisk karakterdrama til noe mer varig. Sammen med Roehlers kompromissløse blikk og Bogdanskis presise fotografi skapes en film som uten anstrengelse kan assosieres med europeiske filmtradisjoner fra tidligere tiår. Det er et mørkt, ubehagelig og sterkt fascinerende portrett av et menneske som opplever at historien både endrer og etterlater henne.

Andre filmer under radaren: