Day Night Day Night

Julia Loktev har regissert, skrevet, produsert og klippet en kompromissløs film med et både spennende og kontroversielt premiss: Day Night Day Night introduserer en kvinnelig hovedperson på 19 år. Hun er på vei til New York for å utføre sitt endelige oppdrag. I en nøye planlagt aksjon skal hun fylle rollen som selvmordsbomber. Bomben skal eksplodere på folketette Times Square.

Vi vet ikke hvor hun kommer fra. Hvem hun er. Hvem hun jobber for. Eller hvorfor hun gjør som hun gjør.

Day Night Day Night har et minimalistisk filmspråk. Det er grått, klinisk og trist. Kamera følger den kvinnelige, identitetsløse hovedrollen, overbevisende spilt av ukjente Luisa Williams, på nærmest dokumentarisk vis. Filmen har ingen musikk. Det er en slags foruroligende stillhet, kun avbrutt av hverdagslige og kroppslige lyder. Hun spiser, vasker seg, pusser tennene, klipper negler og puster. Det høres kjedelig ut, og etter hvert blir det også langtekkelig, men Loktev velger kompromissløst å dyrke det hverdagslige aspektet med flere lange, tålmodighetsprøvende tagninger. Med en gjennomgående uttrykksløs hovedkarakter, blir det på overflaten lite å bite i for publikum. Men den første halvtimen, kanskje de første tre kvarterene også, er likevel interessante – nettopp fordi premisset om å ikke gi bort noen bakgrunnsinformasjon skaper en viss nysgjerrighet.

Men på et tidspunkt begynte tankene mine å vandre fra «hvem er hun? hvorfor gjør hun dette?» til «hva er poenget med denne filmen? hvorfor gjør de det slik?»

Jeg er imidlertid glad for å ha sett filmen. Tematikken er interessant, og filmskapere som viser slik kompromissløshet er alltid positivt i min bok. Selv om jeg til slutt satt igjen som et nesten like stort spørsmålstegn som da filmen startet, så fikk filmen meg underveis til å reflektere og stille noen spørsmål, samtidig som Loktev lykkes veldig godt i å male en kald og uhyggelig stemning som fungerer veldig godt. Men som helhet blir det dessverre ikke mer enn halvveis vellykket.