John Cassavetes og meg

Det var Sveriges Television som en gang i sommer inviterte meg på besøk til John Cassavetes. Hele fire ganger var jeg velkommen. Sånn for å komme ordentlig under huden på ham. Siden jeg hadde vært ganske ivrig på å bli kjent med ham en god stund allerede, så takket jeg raskt, men uforpliktende ja på innbydelsen. Det føltes som en fin anledning. Folk jeg lytter til hadde jo tross alt snakket varmt og lenge om ham.

Første møte: Shadows (1959)

Hvis jeg var litt usikker og spent foran møtet med John, så oppdaget jeg raskt at også John var en smule usikker. Han eksperimenterer mye. Jeg ble tatt med helt tilbake til 1959. Mye jazz. Jeg liker ikke jazz. Han inviterte meg inn i livet til noen urbane afro-amerikanske søsken på Manhattan. Det blir mye om rase, familie og forhold. Men jeg orket egentlig ikke å engasjere meg i det hele tatt. Men det er jo heller ingen historie å engasjere seg i. John virker litt rar. Det ser ikke ut som han helt vet hva han vil fortelle. Men han vet hvordan han vil fortelle. Jeg rister litt på hodet. Jeg kobler ut og orker ikke høre på alt han sier. Sitter bare og ser på. Og så er det slutt.

Andre møte: Faces (1968)

Jeg er litt skeptisk når jeg vender tilbake til John dagen derpå. Hva vil han fortelle meg nå? Hm. Denne gang er han visst opptatt av skrantende ekteskap og sidespring. Litt kjedelig, men jeg forsøkte å vise interesse. John virker veldig kunstnerisk bevisst. Historien hans er egentlig ikke veldig komplisert, men han forteller på en rar måte, så det blir likevel litt utfordrende å følge med. Det er akkurat som han mumler. Med vilje. Han lar ting sveve litt i lufta. Jeg får ingenting gratis. Må tenke selv. Men vet ikke om jeg tenker det han vil at jeg skal tenke. Hm. Jeg gir egentlig faen. John forvirrer meg. Han er ikke så lett å bli kjent med. Jeg vet ikke om jeg liker det eller ikke. Foreløpig avventende.

Tredje møte: A Woman Under the Influence (1974)

Jeg må psyke meg litt opp før det tredje møtet. I to møter har jeg opplevd John som både litt kjedelig og krevende å være sammen med. Men jeg liker jo egentlig folk som er litt annerledes. Hvis det er genuint. Men dette møtet skulle vise seg å by på overraskelser. Jeg oppdager umiddelbart at John er mer emosjonell enn tidligere. Han har noe på hjertet. En historie. John forteller med en innlevelse jeg ikke har sett hos ham tidligere. Om den mentalt ustabile Mabel og hennes turbulente forhold til sin ektemann. Det er mange sterke følelser i sving. John gir karakterene liv og sjel. Det er noe ærlig over John nå. For første gang griper han meg. Selv om møtet blir en del lenger enn de tidligere, så fyller han meg med tanker og inntrykk som gjør at tiden egentlig går ganske fort. Og etterpå må jeg hjem og tenke mer. Det ble kanskje litt mye å fordøye, men jeg liker sånt.

Fjerde møte: The Killing of a Chinese Bookie (1976)

Etter gårsdagens spennende møte, gikk jeg med stor lyst tilbake til John. Han hadde mer å fortelle. Og nå begynner han å snakke om en gangstere og strippeklubber i New Yorks underverden. Dette er jo min hjemmebane. Jeg viser stor interesse. John forteller meg om en nattklubbeier som kommer i en lei knipe. Han har visst fått så stor spillegjeld at mafiaen tvinger ham til å utføre et drap. Dette er nye takter fra John. Han forteller riktignok ganske sakte. Men jeg synes det er ganske spennende likevel. Jeg tror han forsøker seg på noen metaforer også, men jeg orker ikke å bry meg noe særlig om det. John har visst fortalt denne historien i en annen versjon til andre. Jeg vet ikke om versjonen jeg får høre er den beste. Han snakker ganske lavt. Innimellom er han også en smule småkjedelig. Men det var likevel en ny og forfriskende side av John. Jeg sier meg mellomfornøyd.

John takker for seg.

Konklusjon

John er en interessant type. Vi brøt kanskje ikke isen sånn umiddelbart, men etter hvert lærte jeg meg å kjenne ham bedre og bedre. Og på tredje møte så fant vi virkelig tonen. Jeg tror kanskje ikke John vil bli noen ny bestevenn. Til det er vi nok for ulike. Men han er en bra og spennende type som jeg ikke vil nøle med å hilse på igjen ved en senere anledning.