En kort omtale av kinoaktuelle My Blueberry Nights. Kar Wai Wong på engelsk. Bare det er litt snodig.
Elizabeth (Norah Jones) har akkurat brutt med kjæresten idet hun snubler innom en café i New York med kjekke Jeremy (Jude Law) bak disken. De begynner å konversere på dypt metaforisk vis om blåbærpai, livet og kjærligheten. De knytter et slags bånd, men tynget av kjærlighetssorg forlater hun ham og begir seg ut på en reise langs den amerikanske landevei. Der treffer hun andre personligheter med historier som hun selv blir en del av — før hun til slutt vender tilbake til utgangspunktet i en søkkersøt avrunding på hele historien.
Med et konstant bevegelig kamera og skjeve vinkler følger Darius Khondji i fotsporene til den geniforklarte Christopher Doyle som Kar Wai Wongs nye fotograf (Khondji har tidligere fotografert filmer for estetisk bevisste regissører som Jean-Pierre Jeunet, Bernardo Bertolucci og David Fincher, ingen hvem som helst med andre ord).
My Blueberry Nights fortoner seg som en stiløvelse i glorete popestetikk dynget med neonfarget storbylys som skinner over en pompøs historie fulladet med overtydelig symbolikk. Storbyatmosfæren hviler klamt og urolig over det tomme innholdet og den ofte svulstige dialogen man må bite seg i underleppen for å overleve pinligheten av. Og selv om det på ingen måte er skuespillerne som ruinerer My Blueberry Nights, så hjelper det lite at man har plassert artisten Norah Jones i hovedrollen. Hun er sjanseløs. Like ille er castingen av Natalie Portman.
I noen øyeblikk, især når kamera en sjelden gang stanser opp, fanges øyeblikk det er en fryd å hvile øynene på. Da glemmer man i noen sekunder at historien er irriterende uengasjerende.
Man så konturene av en karriere på villspor i 2046. Med My Blueberry Nights har Kar Wai Wong dessverre vandret videre langs den samme veien. Nå er det på tide å snu.
Vurdering:
speilet.net 
Legg igjen en kommentar