Jeg har sett bemerkelsesverdig lite dårlig film i det siste. Derfor føltes det nesten godt endelig å snuble over et nesten-makkverk som The Flock skulle vise seg å være. Jeg burde kanskje fornemmet katastrofen da jeg oppdaget navnet til Avril Lavigne på rollelisten.
Det var dog et annet navn som gjorde at jeg først ble tiltrukket til denne filmen. The Flock er nemlig regissert av Andrew Lau som står bak den glitrende Infernal Affairs-trilogien (især den første filmen). Og selv om det finnes nok av dårlige eksempler på dyktige asiatiske regissører som overhodet ikke har taklet overgangen til amerikansk filmproduksjon, så var nysgjerrigheten min i dette tilfellet såpass sterk at jeg valgte å ta sjansen. På tross av dårlige anmeldelser (og Avril Lavigne).
Filmen åpner med en plakat som forteller oss at det er over en halv million sexforbrytere. De som er blitt tatt og registrert. Man kan bare forestille seg mørketallene…
Richard Gere spiller Erroll Babbage som jobber med å holde kontroll på et utvalg av om lag tusen av landets sexforbrytere. En jobb som har slukt ham levende, inntil han får beskjed av sin sjef om å gå av med pensjon. I en overgangsperiode henter han inn en ung kvinnelig erstatter i Allison Laurie (Claire Danes). I de neste ukene skal hun bli opplært av Erroll Babbage som ser muligheten til å forme henne etter egne ideer, og ikke la hun bli lik hans kolleger som mangler den rette innstillingen og ærgjerrigheten til arbeidet, i Erroll Babbages øyne.
The Flock har en tradisjonell oppbygning med den snart pensjonerte etterforskeren som avløses av yngre idealisme og pågangsmot i form av en vakker utgave av det motsatte kjønn. Sammen skal de løse en forsvinningssak som bringer dem ned i en underverden av tvilsomme mennesker som dyrker alt annet enn sex i misjonærstillingen i mørke kjellere, og sosiale avvik med trang til å forgripe seg på jenter i ulovlig ung alder. Miljøet er ikke veldig ulikt 8MM med Nicolas Cage, selv om Joel Schumachers film er hakket mørkere. Og bedre. Uten at det gjør den til en veldig god film.
Jeg har en forestilling av Richard Gere som en av Hollywoods kjedeligste «leading men». Det var lite her som overbeviste meg om at jeg har tatt feil. Claire Danes er flink, men lider under å være feil kvinne i feil film. Avril Lavigne har bare to-tre minutter på skjermen.
Filmens store problem er imidlertid at den både blir like kjedelig som Richard Gere (finnes ikke snev av nerve og spenning) og like irriterende som Avril Lavigne (slitsom redigering og dårlige musikkvalg). Hva har skjedd med Andrew Lau som med Infernal Affairs har laget en av de beste thrillerne som er gjort på denne siden av tusenårsskiftet?
Etter å ha snust litt rundt på nettet, oppdaget jeg at både Andrew Lau og den opprinnelige klipperen fikk sparken fordi produsentene ønsket en annen (mer moderne) «look» på filmen. Derfor ble Niels Mueller (han som for noen år siden gjorde seg bemerket den meget gode The Assassination of Richard Nixon, men som det siden har vært veldig stille rundt) hyret inn for å gjøre «reshoots», og en annen klipper ansatt til å gjøre om hele uttrykket til en «kul» Tony Scott/MTV-greie.
Når et intetsigende manus, skrevet av duoen som har Anaconda, Komodo og Anacondas: The Hunt for the Blood Orchid som høydepunkter på CVen, i tillegg får en heslig teknisk renovering, så er det blitt lite av verdi igjen i denne filmen. Lær av meg og bruk tiden på noe annet.
Vurdering:
speilet.net 
Dessverre føler jeg at denne filmen har et slags «Hollywood»-syndrom. En overfladisk historie som bruker navn som Richard Geere og Claire Danes for å selge filmen til publikum. Man kunne egentlig ha gjort mye ut av temaet og dykket i dybden i en mørk verden av perversiteter, men man velger å hoppe over dypdykket og heller bygge opp filmen som en vanlig, standard Hollywood-thriller. Filmen mangler troverdighet og blir dessverre veldig forutsigbar og litt kjedelig, slik Hollywood-thrillere har en lei tendens til å bli. På en skala fra 1 til 10 ville jeg dessverre ikke gitt denne filmen mer enn 2.