Carrie (1976)

Carrie forteller en trollbindende, men tragisk historie. Et psykologisk drama og en effektiv horror. Og med en sjokkerende, effektiv avslutning som brenner seg fast i publikums sinn. Filmen er dessuten, foruten å være den aller første, blant de absolutt beste Stephen King-filmatiseringene som er gjort.

Vi introduseres for den unge og uskyldige Carrie White (Sissy Spacek) som mobbes på skolen fordi hun er annerledes, og plages på hjemmebane av sin fanatisk religiøse mor (Piper Laurie). Da hun oppdager sin første menstruasjon i dusjen etter en gymtime, skjønner hun ikke hva det er, og situasjonen blir ikke bedre av at medelevene gjør narr av henne. Det er også lite forståelse å hente hjemme. Moren forklarer at menstruasjonen er et symbol på seksuell utvikling og Guds straff for hennes skitne sinn. Carrie er fortvilt, men snart begynner ting å se litt lysere ut. En av de kjekkeste guttene på skolen ber henne med på det kommende skoleballet, og Carries selvfølelse stiger. Samtidig er hun i ferd med å oppdage og erkjenne at hun er i besittelse av noen ganske unike egenskaper – som kan komme til nytte…

Dette er kanskje den filmen hvor regissør Brian De Palma bedre enn noen gang før eller siden virkelig har tatt seg tid til å bygge opp en karakter og holde fokus. For vi kommer virkelig under huden på Carrie; vi forstår henne, hva hun føler og tenker i forskjellige situasjoner og hvorfor hun handler som hun gjør. Carrie er nok De Palmas beste karakterdrama, men samtidig finnes det steder i filmen der han sjokkerer og utforsker sine filmatiske muligheter slik vi tross alt kjenner ham best. Det er ingen tvil om at Carrie er en typisk De Palma-film. Filmen inneholder også en lang rekke med svært minneverdige sekvenser. Åpningen kan jeg for eksempel se alene, gang etter gang, kun for pur nytelse.

Carrie er både et drama og en horrorfilm. Men det er ikke før mot slutten at filmen «eksploderer». Alt før den tid handler nesten utelukkende om å etablere en historie, skape en spesiell stemning og gjøre oss kjent med hovedpersonene. Da i særdeleshet Carrie. De Palma tar seg god tid til dette, men belønningen er at avslutningen blir så uendelig mye mer effektiv.

For vi skjønner hele veien at Carrie bygger seg opp mot et uunngåelig klimaks; vi vet at noe forferdelig kan komme til å skje, men likevel klamrer vi oss til håpet om at det på en eller annen måte skal ende bra. Sympatien vi får for Carrie gjennom filmens første time gjør oss emosjonelt knyttet til historien og den unge, tilbaketrukne jenta – som endelig har begynt å stråle og øyne håp. Vi vil henne bra. Men aner samtidig at King og De Palma har andre intensjoner.

Carrie er derfor kanskje mer en melankolsk og vond film snarere enn spesielt skremmende. Det er jo også slik at Stephen Kings historier oftest blir mest vellykket på film de gangene det handler om mennesker og virkelige relasjoner, og ikke nødvendigvis er overlesset med overnaturlige elementer. I Carrie spiller det overnaturlige kun en birolle – det er det hverdagslige i historien, det lett gjenkjennelige som vi identifiserer oss med, som trekker oss inn i historien.

En annen viktig årsak til filmens suksess er åpenbart Sissy Spaceks overveldende prestasjon i hovedrollen, og for så vidt også Piper Laurie som hennes mor. Begge ble nominert til Oscar (det ble ikke John Travolta som dukker opp i en mindre rolle før sitt gjennombrudd). Filmen er praktfullt fotografert, har nydelig musikk og en behagelig regi av Brian De Palma i sin definitive gjennombruddsfilm. Carrie ble en stor kommersiell suksess, og den er like fantastisk over 30 år senere.

Vurdering: