I’m Not There (2007)

Egentlig føles det bare naturlig at det er seks forskjellige skuespillere som i I’m Not There portretterer det levende musikkikonet Bob Dylan. Kanskje bare da vil man klare å fange kompleksiteten i Dylans fragmentariske og myteomspunnede personlighet. Det har Todd Haynes langt på vei klart i sin eksperimentelle regi som følger et utradisjonelt mønster.

Jeg har i hvert fall aldri sett et lignende konsept før, og det er egentlig ganske befriende å se en slik «biografi» som bryter med den tradisjonelle dramaturgien som begrenset både Ray og Walk the Line om henholdsvis Ray Charles og Johnny Cash. Det er for all del gode filmer, spesielt sistnevnte, men det er flott å se at noen forsøker å gjøre ting på en annen og ny måte. All honnør til Todd Haynes for det, som åpenbart har sett både sin Godard og Fellini.

Det er altså seks forskjellige skuespillere som gir ansikt til Bob Dylans mangesidige personlighet i ulike faser av hans dynamiske liv, uten at noen av karakterene i filmen bærer hans navn. Ikke alle har noen slående fysisk likhet med Dylan heller. Som den 11 år gamle Marcus Carl Franklin i rollen som en svart guttunge av en omstreifer ved navn Woody Guthrie (i virkeligheten Dylans forbilde). Den ukjente unggutten er likevel den som imponerer mest, sammen med Oscar-favoritt Cate Blanchett som andre allerede har skrevet side opp og side ned om. Ja, hun tar Dylan på kornet og er mektig god. Hun har også den rollen der det er størst mulighet for å briljere.

Nylig avdøde Heath Ledger, Ben Whishaw (han som spilte hovedrollen i Parfymen) og Christian Bale gjør også solide tolkninger. Litt mer problemer har jeg imidlertid med Richard Gere som Billy (the Kid) med referanse til Pat Garrett & Billy the Kid. De sekvensene av filmen sitter ikke alltid like godt.

Det er også en fare for at I’m Not There kan bli litt for fragmentarisk og utflytende. Mest utbytte får du nok om du allerede har et forhold til musikken og personen Bob Dylan. Kjenner litt til de ulike epokene. For dette er en film om gåten Bob Dylan, der mytene blandes med dokumenterte hendelser. Ting sklir over i hverandre, mens bildene veksler mellom farger og svart/hvitt.

Kan jeg anbefale å se den fremragende Martin Scorsese-regisserte dokumentaren No Direction Home: Bob Dylan som oppvarming?

I’m Not There går i skrivende stund på norske kinoer. Er du interessert i Bob Dylan, er dette noe du må få med deg. Da er det bare å sette seg til rette og nyte lydsporet. Selve filmen fordrer noe mer innsats for å få tak på.

Vurdering: