Cloverfield (2008)

Cloverfield har allerede satt rekord i USA. Aldri før har noen film tjent inn mer i løpet av en premierehelg på amerikanske kinoer. Produsert av Lost-skaper J.J. Abrams, var Cloverfield et fenomen (på internett) allerede før kinolansering. I kombinasjon med en sjeldent smart og vellykket markedsføring, har dette blitt en film som tydeligvis alle må se.

Nå har jeg også sett den.

Cloverfield har fått amerikanske kinogjengere til å spy i kvalme og svimmelhet i et omfang de ikke har gjort siden The Blair Witch Project tilbake i 1999. Årsak: et ristende, håndholdt kamera i simulert amatøropptak for å gjøre en ubehagelig historie så autentisk som mulig.

En ung og vellykket amerikaner skal reise til Japan, og hans unge og vellykkede venner holder en overraskelsesfest for ham i en leilighet på Manhattan kvelden før avreise. En av vennene dokumenterer festen med et videokamera. Vi ser alt gjennom dette kameraet. Hele tiden.

På et tidspunkt får festen en brå slutt, og vennenes trivielle problemstillinger blir endret til noe større og viktigere. Det de først mistenker er et jordskjelv, eller i verste fall terrorisme, viser seg å være et gigantisk monster som trasker rundt over Manhattans skyskrapere. Og videokameraet dokumenterer, stadig mer ristende…

Cloverfield bygger forsåvidt på en spennende idé og presenterer et interessant konsept, men det betyr ikke automatisk at filmen er god eller spennende. Det er den nemlig ikke.

Sjeldent har jeg opplevd mer irriterende eller intetsigende hovedkarakterer i en film. Man legger knapt merke til når de dør. Nå vet jeg naturligvis ikke hvordan jeg eller andre ville reagert dersom vi faktisk ble angrepet av et slikt monster, men du får meg ikke til å tro at reaksjonene ville vært i nærheten av hva vi får se i Cloverfield. Dialogen er et kapittel for seg selv.

Noen av de ristende og ubehagelige sekvensene er i seg selv imponerende utført, og ubehaget får en ekstra dimensjon når assosiasjonene til 9/11 i noen av bildene blir tvunget frem.

Jeg kan også like at filmen er 100 % kompromissløs når det kommer til perspektiv. Vi vet aldri mer enn det karakterne vi følger vet. Og det er ikke mye. Vi får ingen forklaringer, knapt noen hint om hva som foregår og hvorfor. Vi blir en del av kaoset og sitter igjen som frustrerte spørsmålstegn. Men det er ikke noe i veien med det.

Problemet er at Cloverfield følger en gruppe umåtelig dumme ungdommer det er umulig å bry seg om, oppbygningen er uutholdelig og meningsløs, mens resten av filmen – den siste timen – er både kjedelig, dum OG ekstremt slitsom.

At markedsføringen er mer interessant enn filmen, er neppe et veldig godt tegn. Men så følte jeg også akkurat det samme med The Blair Witch Project. Mange likte jo den – og etter hva jeg har forstått så liker veldig mange Cloverfield også.

Og min lunkne omtale er neppe i stand til å stikke kjepper i hjulene for en suksessfull lansering også på norske kinoer…

Vurdering