The Black Dahlia (2006)

Vurdering:

USA 2006 | Regi: Brian De Palma | Spilletid: 121 min | IMDb

Det bestialske drapet på 22 år gamle Elizabeth Short er fremdeles blant USAs mest omtalte mordsaker. Den skjøre, men festglade skuespillerspiren med hang til å utforske livets skyggesider, endte sine dager som et maltraktert lik på en byggeplass et sted i Los Angeles i 1947. Drapet rystet folket, oppildnet tabloidavisene og frustrerte politiet. Senere har drapet først og fremst vært gjenstand for fascinasjon, ikke minst fordi det forblir et uløst mysterium. Mytene lever videre.

Ikke minst takket være James Ellroy, en av vår tids store amerikanske forfattere, som er blant de som har dukket dypest ned i materien. Hans dedikasjon til saken har nok mye å gjøre med hans egen bakgrunn. Han var 10 år gammel da moren ble funnet brutalt myrdet i skolegården. Politiet fant aldri drapsmannen. Det var like etter dette at James Ellroy begynte å grave dypere i mordgåten knyttet til Elizabeth Short, som hadde flere likhetstrekk med drapet på moren.

Etter en periode preget av selvdestruktiv livsførsel, der han søkte trøst i den virkelighetsflukten han fant i alkohol og narkotiske stoffer, begynte Ellroy å la pennen gjøre arbeidet. Og i 1987 satte han siste punktum i boka om denne mordgåten han hadde grublet på i årevis. Men historien skulle gå i mange retninger. Ellroy tegnet et mørkt portrett av et kynisk samfunn. Et Los Angeles gjennomsyret av korrupsjon, der ingen er til å stole på. Ellroy har blitt synonymt med hardkokt noir-krim, med parallelle handlingsmønstre og rike persongallerier. Slik er også The Black Dahlia. Boka er for øvrig et sammensurium av faktiske forhold og fiksjon rundt sakens mange myter. Det samme er filmen…

Romanens kompleksitet byr på ikke ubetydelige filmatiske utfordringer. Brian De Palma, som fikk oppdraget med å regissere filmen etter at prosjektet først lå i hendene til David Fincher, har også innrømmet visse problemer i redigeringsrommet. Hvordan klippe dette ned til to timer og samtidig presentere den komplekse historien på en forståelig måte? (den første versjonen var hele tre timer lang)

Curtis Hanson og Brian Helgeland greide på briljant vis å adaptere Ellroys L.A. Confidential til en flott, velfungerende moderne film noir. Ergo, det burde være mulig å gjøre tilsvarende med The Black Dahlia. Men er Brian De Palma rett regissør for en slik oppgave? Har han den rette pasjonen for historien?

Det som er helt sikkert er at De Palma hadde et strålende utgangspunkt i forhold til den visuelle gjenskapelsen av Ellroys litterære univers. Skildringene av et mørkt og skittent 40-talls Los Angeles, innbyr til en stilsikker og moderne film noir, og forutsetter en filmskaper med klare visuelle visjoner. Sjangeren er krevende, men De Palma burde være rett mann for oppgaven. Mer usikkerhet har vært knyttet til hans evne til samtidig å formidle en så kompleks historie, da mange hevder De Palma ikke er noen utpreget god historieforteller. Dette er imidlertid en adaptasjon som fordrer både høy visuell og fortellerteknisk kompetanse. Så, hva er resultatet?

For det første er filmen et storslagent og gjennomført flott visuelt skue. Åpningen, der kamera glir behagelig ned på gatenivå og viser oss både overblikk og nærbilder av et gateopprør med matroser og politimenn, setter standarden for regien. En høy standard. Allerede fra første sekvens observeres de klassiske kamerakjøringene De Palma er viden kjent for. Det glidende kameraet stanser ved Dwight «Bucky» Bleichert, vår protagonist og forteller, spilt av Josh Hartnett. Like etter introduseres vi for hans rival i bokseringen og kollega på politistasjonen, Lee Blanchard (Aaron Eckhart). Deretter den mystiske og vakre kvinnen i deres liv, Kay Lake, i den billedskjønne Scarlett Johanssons skikkelse. De to førstnevnte er hovedmennene i jakten på drapsmannen, den sistnevnte er kvinnen i deres liv.

I begynnelsen føler man seg ikke helt tilpass med skuespillernes prestasjoner; i særdeleshet Scarlett Johanssons teatralske overspill og Josh Hartnetts kontrastfylte monotone uttrykk. Men man forstår raskt at de konvensjonsbrytende tolkningene er et bevisst forsøk for å legge filmen tettest mulig opp mot 40-tallets klassiske film noir. Et modig valg som nok vil skape blandet mottagelse blant kinopublikum. Dialogen er også uvanlig, men i høyeste grad treffsikker og ikke minst morsom.

For øvrig blir vi introdusert for et vell av karakterer underveis, og De Palma sveiper innom flere sideplott i løpet av filmens to timer. Her må sansene skjerpes, for detaljene er viktige bestanddeler av den innfløkte historien. De Palma har tydelig ikke hatt som mål å lage en typisk thriller eller krim. Han tar hele tiden avstikkere, selv om han ikke mister fokus fra den røde tråden. Plottet fyker av gårde i flere retninger. Det stilles krav til publikum. De mange karakterene og sideplottene setter også brems på historiens fremdrift, mordgåten blir tidvis kun et bakteppe i livet til anti-helten Dwight Bleichert. Miljøet han ferdes i og personene han forholder seg til trekker fokus litt bort fra det som egentlig pirrer oss mest; hvem har drept Elizabeth Short? På den andre siden løfter kompleksiteten historien opp til andre nivåer. Det er en ambisiøs film som nok burde fått lov til å strekke seg nærmere sine opprinnelige tre timer enn de to som ble sluttproduktet.

Filmen kan fort oppfattes som kjedelig og langsom dersom man ikke lar seg begeistre av De Palmas visuelle regi, det alternative filmspråket, eller karakterene som binder historien sammen. Josh Hartnett har fått mye kritikk, men bærer etter min mening filmens hovedrolle elegant. Jeg ble først litt skuffet over Scarlett Johansson, eller rettere sagt hennes rolle, som jeg håpet skulle være en saftig femme fatale. Det er hun ikke. Hun har likevel et utseende og en utstråling som passer perfekt i dette universet. Mindre heldig er Hilary Swank, som forsåvidt er en dyktig skuespiller, men er malplassert her. Aaron Eckhart er stødig, men ikke spektakulær.

Det som imidlertid er spektakulært i The Black Dahlia, er regi og foto. Veteran Vilmos Zsigmond, Oscar-vinnende fotograf for Close Encounters of the Third Kind og dessuten kjent for storfilmer som The Deer Hunter og De Palmas-klassikeren Blow Out, gjør et nydelig stykke arbeid. En annen viktig bidragsyter er den italienske scenografen Dante Ferretti (ofte samarbeidet med Martin Scorsese) som har skapt autentiske rammer for den ytre historien. Til slutt er det likevel Brian De Palma som skal få motta min største applaus – igjen. Det skinner nok relativt klart gjennom at han ikke deler Ellroy sin pasjon for historien (mordgåten). Ikke minst utspiller filmen finale seg, det store klimakset, i et uvanlig høyt tempo sammenlignet med den mer dvelende foranledningen. Publikum bombarderes plutselig med avslørende informasjon i ekspressfart. Et uheldig blunk med øyet og du kan bli sittende igjen som et spørsmålstegn. På den andre siden er det noe i meg som også simpelthen elsker denne avslutningen – som er aldeles nydelig regissert og med en energi som fikk meg til å sitre av begeistring i kinostolen. De Palma får gjennom hele filmen utløp for sin visuelle begavelse, og det gjør at filmen tar seg usedvanlig godt ut på det store lerretet. Og igjen presenterer han enkeltscener som vil bli husket i lang tid… (og som er grunn god nok til å kjøpe filmen på DVD og se den igjen).

Den gjennomsnittlige kinogjenger, de som går på kino for å se «den siste filmen med Scarlett Johansson» eller håper å se en tradisjonell og nervepirrende thriller, vil antagelig forlate kinosalen med en skuffet mine. Kanskje lenge før filmen er slutt. Men den tålmodige, den filminteresserte, den som lar seg forføre av stemningsfulle tablåer og visuelle detaljer, den som elsker Brian De Palma og alt han kan få til med et kamera… den personen vil få en flott aften i lag med The Black Dahlia.