The Good Shepherd (2006)

Vurdering:

USA 2006 | Regi: Robert De Niro | Spilletid: 167 min | IMDb

The Good Shepherd er blitt til Den innerste sirkel på norsk. En passende tittel, for dette er en film som lar oss være flue på veggen og observere nettopp den innerste sirkel i opprettelsen og den tidlige fase av CIA.

Manuset av Eric Roth — som tidligere har skrevet The Insider og Munich — hadde sirkulert i Hollywood over flere år, og innad i bransjen blitt omtalt som et av de beste hittil ufilmatiserte manusene i filmbyen. En stund var Francis Ford Coppola tiltenkt som regissør, men etter hvert landet prosjektet i stedet i fanget på Robert De Niro — med Coppola som produsent. Og med De Niro i regissørstolen — for øvrig for første gang siden A Bronx Tale i 1993 — tok det ikke lang tid før store skuespillernavn stilte seg i kø for å være med. The Good Shepherd endte til slutt opp med et skuespillergalleri en ensemble-film verdig.

Roth sitt mangesidige manus spenner over mye både i tid og rom. Alt er imidlertid sentrert rundt karakteren Edward Wilson; en fiktiv person, men løselig basert på to menn som var sterkt delaktig i opprettelsen av CIA. The Good Shepherd er en historie om hvordan organisasjonen ble til og hvordan den fungerte frem til et stykke ut på 1960-tallet. Alt sett gjennom øynene til Edward Wilson. Vi møter ham som Yale-student i 1939, hvor han utmerker seg faglig og rekrutteres til det hemmelige selskapet Skulls & Bones. Herfra blir han igjen rekruttert til det som snart skal bli CIA.

En uke etter at han gifter seg med hun som snart skal føde hans første barn, må han reise til England for å «redde verden» som sitt første CIA-oppdrag. Han blir der i nesten seks år.

Med en spilletid på nesten tre timer og en historie som trekker seg over flere tiår, utfolder The Good Shepherd seg nesten i episke dimensjoner. Det blir etter hvert mange karakterer og sideplott å holde styr på, og et komplekst manus til tross, filmen er langt mer forståelig enn de meningsløse James Bond-filmene fra 90-tallet. Forutsatt at man har konsentrasjon nok til å spisse ørene til tett dialog i nesten tre timer.

Mange vil helt sikkert oppfatte The Good Shepherd som traurig og tørr, og kanskje fordrer den både en viss interesse for tematikken eller en evne til å fryde seg over cineastisk eleganse. Filmen er rett og slett vanvittig tiltalende pakket inn. Kamerakjøringene er behagelige, og De Niro viser sans for stemningsbilder i sin klassiske regi. Filmen ligger tettere opp mot 70-tallets filmspråk, og det er all grunn til å tro at De Niro har nytt godt av å ha samarbeidet tett med storheter som Francis Ford Coppola, Martin Scorsese og Sergio Leone tidligere i karrieren.

Men filmens fremste styrke føler jeg ligger i skuespillerprestasjonene. Robert De Niro har åpenbart hatt et godt lag med alle de som beveger seg foran kamera, slik skuespillere som inntrer regissørstolen ofte sies å ha. Det var opprinnelig meningen at Leonardo DiCaprio skulle spille hovedrollen som Edward Wilson, men til slutt gikk utfordringen isteden til Matt Damon, som tolker karakteren kaldt og presist nedtonet. Wilson blir i Damons skikkelse aldri noen lettlikelig hovedperson, men det var innlysende nok heller ikke intensjonen. Damon underspiller i alle filmens aspekter, selv om han befinner seg i situasjoner som burde kalle på et rikt følelsesregister.

Det er i det hele tatt mange i dette ensemblet som fortjener ros. De Niro er selv briljant i birollen som den podagralidende initiativtakeren til opprettelsen av CIA. Men høydepunktet kommer ikke før et godt stykke ut i filmen, idet Joe Pesci dukker opp i en scene (for første gang på åtte år), i en dialog med Matt Damon. Det er kun snakk om én scene, men hvilken scene! Kanskje filmens beste.

Angelina Jolie, Alec Baldwin, Timothy Hutton, Billy Crudup, Michael Gambon, William Hurt og John Turturro stiller også opp i større og mindre roller. William Hurt er eksepsjonelt god og burde heller fått en Oscar-nominasjon for denne tolkningen enn for A History of Violence i fjor. Turturro utmerker seg også i samspill med Damon.

Det som beklageligvis bidrar til at The Good Shepherd aldri vil få mesterverkstatus, slik som The Conversation eller The Conformist som den har blitt sammenlignet med, er dens litt haltende progresjon, middelmådige klipping og det faktum at den sliter litt når den forflytter seg i tid. De uryddige hoppene i tid gjør filmen enkelte steder unødig energiløs. Med noen knep, så kunne dette ha blitt enda mer spennende, litt mer driv. Her kommer nok De Niros manglende regierfaring også inn i bildet, for selv om han tilfører filmen masse kvaliteter som nevnt ovenfor, så blir det noe uforløst over helhetsbildet. Kanskje kunne en modigere, mer besluttsom og erfaren filmskaper med klarere visjoner gjort dette enda bedre?

The Good Shepherd er altså intet fullkomment mesterverk, men den er på mange måter likevel mesterlig. Hvordan den sammenblander det rent menneskelige; forholdet mellom far og sønn, samlivsproblemer, lojalitet og barndomstraumer med det storpolitiske; hemmelighetskremmeri, overvåkninger, spionasje — og binder det sammen til et nesten tre timer langt episk verk hvor det er plass til alle disse ingrediensene, og enda mer, uten at det blir en total røre ut av det, er imponerende.

Robert De Niro har uttalt at han gjerne lager to filmer til om CIA og amerikansk etterretning. En slags spionasje-trilogi. Og ingenting hadde vært bedre enn det, spesielt ikke når alternativet for tiden tydeligvis er å spille i teite komedier og middelmådige thrillere.

The Good Shepherd er et fascinerende og opplysende stykke film. Underholdende og lærerikt. For de som gidder å skjerpe sansene i to timer og tre kvarter.