Redacted (2007)

Vurdering:

USA 2007 | Regi: Brian De Palma | Spilletid: 90 min | IMDb

Brian De Palma sparket i gang en formidabel karriere i 60- og 70-årene med de to samfunnskritiske anti-establishment-filmene Greetings og Hi, Mom! (begge med Robert De Niro). Senere har han blitt mer kjent for visuelle thrillere og gangsterfilmer, før han på slutten av 80-tallet igjen demonstrerte et dypere samfunnsengasjement i Casualties of War om amerikanske soldater som kidnapper og voldtar en lokal ungjente under krigen i Vietnam.

Med Redacted tar De Palma opp tråden fra Casualties of War. Denne gang er handlingen flyttet til den pågående krigen i Irak, hvor fire amerikanske soldater under et kortspill kommer opp med ideen om å voldta en uskyldig 15 år gammel jente. Fordi de kan. Og fordi de har lyst.

Noe er fundamentalt galt med det moralske kompasset.

Brian De Palma er ikke ukjent med å bli uglesett. Feministene har rast over kvinnesynet i de mange sleazy thrillerne, særlig fra 80-tallet, mens fra andre kanter blir han stadig angrepet for å være en simpel tyv og Hitchcock-copycat.

Nå har De Palma også klart å terge på deler av den politiske høyresiden i USA. De som sterkest støtter krigføringen i Irak. Med den profilerte programlederen Bill O’Reilly (The O’Reilly Factor på Fox News) i spissen, har reaksjonene vært til dels høylytte (og gitt filmen mer oppmerksomhet enn den ellers ville fått), mens Brian De Palma sidestilles med Michael Moore som anti-amerikaner som serverer propaganda-verktøy i fanget på fundamentalister i Midtøsten.

De Palma forsvarer seg med at han vil fortelle en side av krigen som ikke kommer frem via media. Derav tittelen – Redacted. Det er noe som sensureres og holdes skjult for oss.

Sett fra Europa er det vanskeligere å hisse seg opp over innholdet. Blandingen av fiksjon og fakta er naturligvis et manipulerende grep, men det som vises er dessverre verken oppsiktsvekkende eller sjokkerende. Budskapet forsterkes derimot gjennom filmens utradisjonelle form. Hendelsene dokumenteres ved at en av soldatene selv filmer hva som foregår, dette blandes med opptak fra en fiktiv fransk dokumentar, blogger og youtube-aktige klipp.

Det skapes en tett-på-miljøet-følelse som gjør det til en ekstra påkjenning å se hvilke moralske valg soldatene gjør. Tilnærmingen er eksperimentell og modig, fra en veletablert filmskaper, med en ungdommelig opprørskhet i seg. Filmen vant tidlig Gulløven i Venezia, har senere splittet publikum, og ventelig ikke blitt noen kommersiell suksess.

Filmen hadde heller ingen voldsom innvirkning på meg, kanskje fordi jeg var mentalt forberedt på hva jeg skulle se. Historien har en effektiv oppbygning, og det er umulig å ikke bli grepet av den umiddelbare ondskapen. Likevel blir jeg sittende med en litt betinget vond følelse, fordi ting føles konstruert, nettopp fordi jeg vet at det er det. Den pompøse bakgrunnsmusikken føles i tillegg upassende opp mot de grimme krigsbildene.

Til slutt kan jeg likevel ikke være annet enn forbløffet over at det er en filmskaper på snart 70 år som sterkest går til angrep på den amerikanske krigføringen i Irak, og som får frem budskapet ved å ta i bruk moderne medieplattformer i en nyskapende visuell formidling.

Hvor er samfunnsengasjementet til den unge generasjonen Hollywood-regissører?