JCVD er en merkverdig film. Belgias store action-helt og Hollywood-eksport Jean-Claude Van Damme spiller «seg selv» i et absurd gisseldrama i en belgisk bank.
Desperat etter å ta ut sårt tiltrengte penger, ramler Van Damme innom en bank som tilfeldigvis er i ferd med å bli ranet. Det blir fyrt av skudd, og utenfor stormer politi til. Vitner kan fortelle at de nettopp har sett den avdankede actionstjernen gå inn i banken, og politiet tar det for gitt at det må være han som står bak ranet.
Mens politi, media og haugevis med Van Damme-patrioter lager sirkus utenfor banken (et scenario til forveksling likt Dog Day Afternoon), foregår filmens interessante drama på lokalets innside. Van Damme spiller en karikert versjon av seg selv med masse selvironi, men også med alvor. I en seks minutter lang monolog snakker han direkte og ærlig til kamera mens han utleverer seg selv i et øyeblikk av dødsangst. Filmen berører mye av det medieskapte bildet av Van Damme: penge – og narkotikaproblemer og en karriere på nedtur, mens en fiktiv rettsakshistorie om foreldreretten til en datter kastes på bålet.
JCVD er energisk fortalt med en sjeldent oppvakt Van Damme. Filmen er en småmorsom gimmick, men etter hvert som den ligner mer og mer på en hvilken som helst middelmådig gisselfilm, faller interessen proporsjonalt. JCVD er best når den leker med meta-aspektet og Van Damme viser uventet selvironi med egen karriere.
speilet.net 
Monologen er herlig. Nå venter det sikkert to dårlige filmer før Van Damme kommer med en grei film igjen.
årets beste film for meg.
Hadde lest et par gode anmeldelser av denne og puttet den i natt til i dag. Skuffet ikke, dette her. Kanskje noe av det beste jeg har sett i år (et svakt filmår så langt for min del, men likevel). Ville nok delt ut en liten stjerne ekstra.