Et deilig ensemble i en deilig triviell Woody Allen-film. Vicky Cristina Barcelona er et sjeldent fornøyelig firkantkantdrama om kjærlighet, sex, kultur og selvrealisering fortalt fra et innbydende og billedlig vakkert Spania.
Og det er med lett gjenkjennelig Woody Allen-sjargong vi blir kjent med venneparet Vicky (Rebecca Hall) og Cristina (Scarlett Johansson) som reiser til Barcelona for en sommer. Fortellerstemmen gjør oss kjent med to helt forskjellige personligheter: Vicky som den trygghetssøkende (som nettopp har forlovet seg) og Cristina som den frisinnede og forførende venninnen.
Det er derfor ikke uventet at Cristina lar seg forlede når den sjarmerende lokale kunstneren Juan Antonio (Javier Bardem) inviterer dem begge til en lidenskaplig helg i Oviedo.
Senere i historien dukker også Juan Antonios temperamentsfulle tidligere flamme opp, Elena (Penélope Cruz), og skaper furore blant de tre.
Woody Allen kan kunsten å skildre drømmende romantikk og lengsel med levende kulturbevisste mennesker i sprudlende dialog og seksuelle undertoner. Her gjør han det igjen, og det føles umulig ikke å bli bergtatt. Hvor enn du kaster blikket, er det skjønnhet som slår i mot deg. Enten det er i skuespillernes ansikter, eller i de vakre bildene av Barcelona og Oviedos arkeologiske utsmykking.
En smått irriterende latinsk bakgrunnsmusikk som dukker opp i tide og utide, er et minus jeg fint kan leve med. Selv ikke fortellerstemmen, som kontinuerlig mater oss med teskje, klarer å skape synlige riper i harmonien.
For Vicky Cristina Barcelona er altfor lett å like.
En velfortalt liten film med sydlandsk temperament og sensualitet, ispedd en velkommen anelse melankoli. Behagelig og lett, uten mesterverksambisjoner. Og det er jo ingenting feil med det.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar