Danny Boyle og Loveleen Tandans historie om en indisk unggutt, oppvokst i fattigdom, som overrumpler hele nasjonen når han som første deltaker er i ferd med å gå helt til topps i spørreprogrammet «Vil du bli millionær», er en hjertevarm beretning, innbydende presentert i Boyles’ stilsikre regi. Og ikke minst levert med et imponerende lag av, for meg, ukjente skuespillere. De fleste fra India.
Boyle bruker også den indiske filmtradisjonen aktivt i fortellingen, da filmen på mange vis henter inspirasjon fra Bollywood-dramaturgien, uten at det brytes ut i sang og dans. Heldigvis. Det Boyle gjør, er å ta oss med på en dypt underholdende reise inn i et eksotisk univers, med vellykket særpreg i innovative fortellergrep, mens han bestiger en filmteknisk høyde få samtidige filmskapere tangerer.
Slumdog Millionaire er spennende, morsom, tragisk, rørende, gripende — alt mens Boyle sjonglerer selvsikkert mellom hjerteskjærende realisme om gatebarn, til drømmende bilder av håp og glede i en verden av uante muligheter.
På den andre siden gjør ikke Boyle mye mer enn å pirke borti den vonde overflaten, da han åpenbart er mest fokusert på å presentere en velkomponert filmatisk godbit — noe han også lykkes med.
Boyle bruker en fascinerende narrativ formel, om enn litt utslitende og forutsigbar etter et stykke. Men det er umulig ikke å bli sugd inn i universet, man lever med hovedpersonen og tiden flyr fort. Det må være komplett umulig å mislike dette, og ditto enkelt å like det veldig godt.
Men om Slumdog Millionaire er en film vi vil gå rundt og snakke om de kommende årene, vel, det er jeg ikke like sikker på. Filmen lever best i øyeblikket.
Og i den sammenheng har jeg også en snikende følelse av at vi fremdeles ikke har sett det beste fra Danny Boyle.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar