Blindness (2008)

Når en amerikansk by rammes av en mystisk epidemi som fører til at alle innybyggerne mister synet, forandres samfunnet i skremmende raskt tempo til en slagmark av kaos og desperasjon. Smitten spres raskt, og de første som rammes beordres til en lukket avdeling hvor de må bo i isolasjon. Alle er blinde og hjelpeløse. Bortsett fra en kvinne som fremdeles kan se, men som velger å spille blind for å kunne bli hos sin mann.

Når Cidade de Deus-regissør Fernando Meirelles filmatiserer en historie forfattet av nobelprisvinner José Saramago, med Julianne Moore, Mark Ruffalo og Gael García Bernal på rollelisten, og velges som åpningsfilm under filmfestivalen i Cannes… Vel, da legger man opp til høye forventninger.

Og man sitter nesten skuffet igjen når filmen viser seg kun å være god – og ikke et massivt mesterverk.

Blindness finner sin særegne karakteristikk i en visuell stilsikker tilnærming rundt et hvitt fotografisk tema. Men Meirelles tenderer også til å overbruke de sterke visuelle virkemidlene.

Når det er sagt; det er ingen tvil om at den brasilianske regissøren mestrer filmfaget til fingerspissene, da Blindness også byr på en serie av filmatisk nydelige sekvenser, hvor det visuelle bygger opp om det substansielle innholdet.

Likevel: det kompromissløse filmspråket står av og til i veien for historiens substansielle dimensjon, men ikke mer enn at Blindness også klarer å formidle innsiktsfulle ideer om mennesket og samfunnet. Selv om det burde, og kunne, ha kommet enda tydeligere – og dypere – frem.

Mange vil sikkert også anklage filmen for å mangle en årsaksforklaring. Hvorfor blir et helt samfunn rammet av en epidemi av denne typen? Hvordan oppstod den?

Men det er heller ikke filmens poeng å forklare fenomenet. Blindness tar for seg menneskehetens sårbarhet; hvordan den urbane sivilisasjonen svarer på en uventet epidemi som blindhet. Hva det gjør med instinktene våre som enkeltindivider – og samfunnet vi sammen har skapt.

Heldigvis lykkes Meirelles i å etablere et troverdig miljø – jeg tok aldri meg selv i å rynke på nesen over historien, snarere tvert i mot. Hendelsesforløpet, de psykologiske virkningene, og utviklingen av et dystopisk minisamfunn, skildres med skremmende realisme.

Men alt dette ble gjort enda bedre av Alfonso Cuarón med Children of Men fra 2006…