Frost/Nixon (2008)

Ron Howard står bak den stødige filmadapsjonen av Peter Morgan-teaterstykket om de berømte Frost/Nixon-intervjuene fra 1977.

Bakteppet er naturligvis den tidligere amerikanske presidentens bitre avgang i 1974, hvor Richard Nixon var blitt linket til flere uheldige episoder, toppet med Watergate-skandalen to år i forveien. Men det var ikke en ydmyk og angrende Nixon som frivillig forlot embetet som eneste sittende amerikanske president. Hvorfor skulle han unnskylde seg for nasjonen? Hvorfor skulle han i det hele tatt nedverdige seg til å stille opp til tv-intervju?

Ikke før en småeksentrisk brite ved navn David Frost lokket med 600 000 dollar for en eksklusiv intervjuserie.

Frost/Nixon er møtet mellom en overfladisk talkshowhost og det som inntil nylig var verdens mektigste mann. Men før vi kommer dit, fortelles historien fra kulissene. Om sjekkheftejournalistikk, mediemekanismer, penger, grådighet, desperasjon, politisk spill, personlig prestisje, ære osv.

For et filmatisk, ikke-dokumentarisk portrett av personen Richard Nixon, anbefales heller Oliver Stones Nixon fra 1995. Frost/Nixon bygger opp mot én konkret hendelse. Den nå tv-historiske tvekampen Frost vs. Nixon – med dramaturgi som hetet fra en velkomponert boksefilm:

Vi ser David Frost gå for en uventet tidlig «knock out» allerede tidlig i første runde. Men Nixon parerer perfekt og får den nødvendige selvtilliten. I de neste rundene styrer Nixon kampen dit han vil og danser rundt med en dårlig forberedt motstander. Så kommer siste runde, og det er en revansjesugen brite som reiser seg og til slutt får Nixon i bakken. Treneren kaster inn håndkleet og tapet virker uunngåelig. Når Nixon entrer ringen igjen, er det endelige nederlaget skrevet i ansiktet.

Frank Langella gjør kanskje sin livs rolle som Richard Nixon, og dét selv om han mangler den slående fysiske likheten (da skulle man valgt Gregory Itzin). Like imponerende er stjerneskuddet Michael Sheen som David Frost, mens pålitelige ansikter som Sam Rockwell, Kevin Bacon og Oliver Platt fyller opp et kvalitetsspekket ensemble som forventet av en Ron Howard-produksjon. At både Langella og Sheen gjentar rollene fra teaterscenen, har neppe vært til minus for det intenst medrivende samspillet.

Howards film er overraskende levende og vittig. De historiske omstendighetene gjør den interessant i seg selv, men Howard skaper også potente karakterportretter av Frost og Nixon. Viktigst er det imidlertid at historien skildres med dramatisk nerve.

Frost/Nixon seiler kanskje opp som Howards beste film. Den forhatte filmskaperen er faktisk i stand til å lage drivende god film når materialet er passe intelligent og kompetent befolket foran og bak kamera.