Changeling (2008)

Et gjennomkorrumpert Los Angeles i 1920-tallet er åsted for en hoderystende sann historie:

Alenemoren Christine Collins (Oscar-nominerte Angelina Jolie) opplever sitt livs mareritt når hun en kveld kommer hjem fra jobb og oppdager at guttungen på 9 år er sporløst forsvunnet. Hun ringer politiet, men får til svar at «han dukker nok opp».

Først dagen etter viser politiet interesse. Men da er det for sent. De finner ham ikke.

Flere måneder går, og Christine er i ferd med å miste håpet. Da får hun plutselig beskjeden: De har funnet sønnen hennes!

Tårene strømmer på i øyeblikkelig, men kortvarig, glede. For gjenforeningen mellom mor og sønn tar en absurd vending når gutten som stiger av toget viser seg ikke å være Christines sønn. Foran et sensasjonsluktende pressekorps, og et politivesen i desperat nød etter positiv omtale, overtales likevel en slukøret og sjokkert Christine til å ta i mot gutten.

«Du er i sjokk. Du har ikke sett gutten på flere måneder. Han har bare forandret seg litt. Det vil gå seg til».

Men det går seg ikke til. For både vi og Christine kan ikke akseptere politiets parodiske argumentasjon, rett og slett fordi gutten beviselig ikke er hennes sønn. Slik starter Christine Collins’ tunge kamp systemet.

Historien i Changeling føres langs tre dimensjoner: (i) Morens kamp mot det korrupte politivesenet, (ii) hvordan hun må hanskes på hjemmebane i forholdet til «den nye sønnen», og (iii) spenningshistorien som gradvis trer frem i jakten på drapsmannen – og rettferdigheten.

Clint Eastwood forteller behersket og stødig en historie med mange tråder, slik han gjorde det i Mystic River. Produksjonen oser av solid filmhåndverk, av den typen vi er blitt vant til å se i Eastwoods produksjoner de siste årene (med unntak av Gran Torino), i tradisjonell fortellerform.

Skuespillerne er av ypperste klasse. Angelina Jolie gjør en av sine sterkeste prestasjoner i den emosjonelt kraftfulle hovedrollen som vekselvis sørgende og innbitt kjempende mor. Like sterkt inntrykk gjør Michael Kelly som egenrådig politietterforsker, og alltid pålitelige John Malkovich som radiopredikant som tar Christines side i kampen mot overmakten.

Changeling er overraskende «gritty» og kompromissløs mørk. På raden foran meg forsvant en eldre dame ut av kinosalen etter en drøy time. Kosten er uventet sterk, men de beksvarte partiene er nødvendig kjøtt på en «sann historie» som er helt avhengig av å formidle grusomhetene med realistisk tilsnitt for å gi filmen nødvendig emosjonell tyngde – noe den absolutt klarer, uten å smøre for tykt på.

Samtidig spiller Eastwood på en slags foruroligende tvetydighet som konstant pirrer interessen for gåten og menneskene. Mens vi på den andre siden får en entydig tilfredsstillelse i å bivåne kraften i hovedpersonen som står opp mot systemet, og slutten gir både følelser av håp, lettelse og vemod.

Tidsepoken er imponerende fanget i scenografi og stemning. Filmfotografisk er dette, i mine enkle øyne, nesten overveldende velgjort. Det er tydelig at Eastwood kan dette, og kjenner epoken.

Historien følger flere fascinerende spor underveis, og på forbausende vis lykkes Eastwood langt på vei i å samle trådene og lage en helhetlig historie av ytre spenning og indre karakterdriv, ispedd en tidsspesifikk miljøskildring med samfunnsrefsende slagside og feministisk «touch» av tidløs karakter.

Jeg tilgir ham da den litt for langdryge rettssalsdramaet i siste akt, der dramaturgien ikke fungerer like fengende. Kanskje kunne filmatiseringen vært stanset tidligere, og tekstplakater fortalt oss om faktaene som fulgte. Det blir noe transportetappeaktig.

På den andre siden er jo det bare en bagatellmessig innvendig mot en mektig god film som tåler konkurranse med de beste amerikanske filmproduksjonene fra 2008. Clinter’n har gjort det igjen.