Jeg ble litt satt ut da jeg kom hjem fra jobb i dag, logget meg på internett og ble møtt med nyheten om skuespiller Ron Silvers bortgang. Jeg var ikke engang klar over at han i to år har kjempet mot en kreftsykdom som han i all menneskelighet ikke kunne overvinne.
Ron Silver var et av de ansiktene som gjerne dukket opp i de filmene jeg elsket på 90-tallet. Han ble et navn og et ansikt på mine lepper i den tiden filminteressen min var i ferd med å eskalere, og skuespillernavn ble pugget på linje med engelske fotballspillere. Når jeg nå ser tilbake på filmografien, kjenner jeg et nostalgien strømme gjennom kroppen. Silver var påliteligheten selv i filmer som for ettertiden er blitt stående igjen som personlige «guilty pleasures» fra 80- og 90-tallet.
For eksempel husker jeg veldig godt filmen som først gjorde meg oppmerksom på skuespilleren Ron Silver; den objektivt sett høyst forglemmelige tv-filmen Blind Side fra 1993. En film jeg utelukkende oppsøkte fordi Rutger Hauer spilte hovedrollen (jeg så alt jeg kom over av Hauer i den perioden). Ron Silver ble nok aldri et navn med så sterk tiltrekningskraft at jeg valgte å se en film kun på grunn av ham. Men siden 90-tallets spede begynnelse har han utvilsomt vært en av de erketypiske birolle-skuespillerne som jeg har satt ekstra stor pris på, og som tilfeldigvis dukket opp i filmer jeg gledet meg stort over i oppveksten.
Jeg har allerede nevnt Blind Side og kan smøre på med den ufortjent forbisette sci-fi-perlen The Entity fra 1981 (kanskje hans aller beste rolle), den underholdende action-thrilleren Blue Steel (der han spiller mot Jamie Lee Curtis), den vanvittig engasjerende og dypt undervurderte sci-fi-filmen (i hvert fall følte jeg det slik på 90-tallet) The Arrival (1996) med Charlie Sheen og kongen av «guilty pleasures» i Jean-Claude Van Damme-favoritten Timecop.
Siden tusenårsskiftet har karrierehøydepunktene vært en opptreden i Michael Manns Ali og som vittig dommer i Sidney Lumets Find Me Guilty.
Gjennom den Emmy-nominerte rolletolkningen som den briljante politiske strategisten Bruno Gianelli i The West Wing, rakk han også å vise for et stort publikum hvilken gnistrende god karakterskuespiller han var. Og dét i en av tidenes beste tv-serier, og en serie jeg har slukt med massiv begeistring fra episode til episode i sju sesonger. Ron Silver gjorde Bruno Gianelli til en av de største favorittene i totalt 19 episoder.
Nå diskuterer han det storpolitiske spillet med Leo McGarry (John Spencer) i himmelen. 62 år gammel.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar