Fredag var jeg ferdig med boka. Lørdag så jeg filmen. Jeg hadde altså knapt klart å løsrive meg fra den litterære historien, før jeg skulle få filmversjonen servert. Og med et slikt utgangspunkt blir det vanskelig, kanskje umulig, å bedømme hvorvidt Menn som hater kvinner lykkes med sitt primærmål: å komponere en spenningshistorie.
Menn som hater kvinner er første del i avdøde Stieg Larssons bestselgertrilogi om finansjournalisten Mikael Blomkvist og datahackeren Lisbeth Salander, som sammen med de to andre bøkene i den såkalte Millennium-serien har solgt i bøtter og spann. Bok nummer to og tre kommer senere i tv-format, mens bok nummer én også kommer som spillefilmen Menn som hater kvinner. En to og en halv time lang sådan.
Utgangspunktet er at Mikael Blomkvist (Michael Nyqvist) hyres inn av en aldrende, forhenværende konserndikretør, Henrik Vanger (Sven-Bertil Taube), for å løse et førti år gammelt myserium som har ridd ham en mare helt siden hans 16 år gamle niese Harriet Vanger forsvant sporløst i 1966. Henrik Vanger er overbevist om at noen i den store rikmannsfamilien stod bak forsvinngen, og at Harriet er død. Problemet er at den grundige etterforskningen aldri gav noe svar, og Henrik Vanger er på tampen av livet desperat etter svar. Hva skjedde den skjebnesvangre sommerdagen i 1966 da Harriet plutselig forsvant?
Mikael Blomkvist får etter hvert research-assistanse av ei mørkkledd, tilsynelatende menneskefiendtlig ung kvinneskikkselse i datageniet Lisbeth Salander (Noomi Rapace), som har et vell av mørke hemmeligheter med i bagasjen. Hun er også filmens beste kort, ypperlig portrettert av Noomi Rapace.
Regien ved danske Niels Arden Oplev er stilsikker og solid. Atmosfæren er kald og mørk, historien intrikat konstruert, og filmen har klart å trekke ut essensen i den litt for lange boka og spredd det tilsynelatende forståelig utover to og en halv time. Jeg tror de fleste vil være enig i at tiden flyr fort.
Mitt ankepunkt er at kriminalgåten bygger på noen premisser det er vanskelig å kjøpe, rent troverdighetsmessig. Enden på visa, altså mysteriet, er heller ikke veldig imponerende. Filmen (og forsåvidt også boka) fungerer definitivt bedre på vei mot målet, enn den gjør når svarene skal avsløres.
Uansett er dette en tvers gjennom solid krimfilm, slik bare søta bror virker å få det til.
speilet.net 
Bok to og tre blir faktisk også kinofilmer med premiere i september og november ettersom man har klart å reforhandle avtalen mellom produksjonsselskapet og SVT. Filmene kommer også som TV-serier på to ganger 90 minutter per bok på SVT og TV2 i 2010.
Skrev en nyhet om det i går, men da jeg skulle publisere slo wordpress seg vrang og slettet hele teksten som jeg ikke hadde lagret… Jaja. Det var forsåvidt ikke veldig overraskende at de snudde på akkurat dét, den grandiose suksessen tatt i betraktning. Spørsmålet er om man vil merke at disse to filmene er skutt med tanke på at de ikke skulle bli kinofilmer.