Gran Torino (2008)

«Ever notice how you come across somebody once in a while you shouldn’t have messed with? That’s Me».

Som den usannsynlig grinete Korea-veteranen Walt Kowalski, er Clint Eastwood tilbake i Dirty Harry-lignende modus i Gran Torino – hvor han både spiller hovedrollen og har regi.

Walt Kowalski har nettopp mistet kona, og i begravelsen gneldrer han til alt og alle rundt seg:

Den innpåslitne, unge jyplingen av en prest, de tafatte barnebarna som ikke eier folkeskikk eller klarer å kle seg skikkelig, de håpløse sønnene han aldri har hatt noe nært forhold til, den asiatiske nabofamilien som ikke evner å holde gressplenen utenfor huset ved like… Walt Kowalski har et horn i siden til de fleste, og han er ikke redd for å vise det.

Det eneste som betyr noe for ham er hunden – og stoltheten: en blankpolert Gran Torino stående i garasjen.

Etter at den asiatiske nabogutten forsøker å stjele Kowalskis bil, som en opptaksprøve til den lokale gjengen i det asiatiske miljøet, straffes han av familien til å jobbe gratis for Kowalski i noen dager.

Men Kowalski, som ikke går av veien for å slenge ut rasistiske bemerkninger, vil helst ha fint lite å gjøre med gutten som prøvde å rappe bilen hans.

Motvillig tar han likevel i mot nabofamiliens tilbud. Og vi har begynnelsen på en tradisjonell historie om to vidt forskjellige mennesker som finner et slags samhold på tvers av generasjons- og kulturkløfter.

Clint Eastwoods tilstedeværelse gjør sterkere inntrykk enn «over the top»-tolkningen som en grenseløst bitter einstøing som ikke lar seg pille på nesen av noen. Det får ofte utløp i Dirty Harry-aktige sekvenser, men mest av alt virker Clinter’n som en komisk karikatur når han står og tøffer seg i ghettoen med fingeren som pistol.

Men det er også det jeg likte best med filmen: den merkverdige humoren som jeg ikke helt forstod var tilsiktet eller ikke i begynnelsen, men som etter hvert viser seg å være det som gir filmen identitet, og gjør dette tidvis mektig underholdende. At skuespillerne rundt Eastwood er totalt hjelpesløse, og den sentimentale biten av historien ikke fenger veldig mye, trekker imidlertid karakteren ned et hakk.