Nord-Irland, 1981. Over 2000 mennesker er blitt drept under «the troubles» siden 1969. I Maze Prison sitter Bobby Sands og andre IRA-fanger, en gruppe som i flere år har kjempet for å få tilbake sin status som politiske fanger. De nekter å spise, de nekter å vaske seg og de nekter å gå i fangeklær. Etter over 60 dager i sultestreik, dør Bobby Sands, som i mellomtiden er blitt valgt inn som representant i det britiske parlamentet.
Hunger er Steve McQueens (bare navnet forplikter) prisvinnende spillefilmdebut som i en blanding av kunstfilmtilnærming og grotesk realisme, etterlater inntrykk man vanskelig rister av seg med det første.
Plottmessig åpner Hunger uten store forklaringer, og det tar en stund før historien snevrer inn rundt Bobby Sands i Michael Fassbenders stadig magrere skikkelse. Filmen kan deles i tre akter; den første om fengselsopprør og tortur, den andre en 20 minutter lang dialog mellom Bobby Sands og en prest (gjort i tilsynelatende én tagning), mens tredje akt tar for seg sultestreikens siste fase.
Hunger er en film av få ord. Men så er også McQueen tydelig mer opptatt av å legge bilder på situasjonene, enn han er av å ta de politiske og menneskelige spørsmålene. I stillheten vokser kunstfilmen frem. Men det er likevel kombinasjonen av den grusomme realismen, skuespillet, og regigrepene som gjør filmen til en altoppslukende, helhetlig opplevelse som fungerer på to plan.
Et modig og styggvakkert debutverk, kanskje med kraft til å vokse seg enda større med tiden. Hunger er en film som tar plass i deg, og som er vanskelig å løsrive seg fra.
speilet.net 
Legg igjen en kommentar