I første utgave av den nye artikkelserien «i fokus» settes filmskaper Sam Peckinpahs spennende filmografi under lupen. Klikk deg videre for å lese mer.
Sam Peckinpah har for lang tid siden vandret inn i filmhistorien med særpregede avtrykk gjennom sin vidstrakte filmografi, men kanskje mest kjent for sine westernfilmer, og de kompromissløse, plutselige skildringene av eksplisitt, rå vold; fra å være lavmælt og poetisk, til å endre karakter i løpet av få sekunder. Dessverre endte livet hans etter bare 59 år. I 1984 tålte ikke lenger kroppen de påkjenningene et langvarig alkoholmisbruk hadde påført ham.
Peckinpah startet sin filmkarriere midt på 50-tallet, da han var involvert både som manusforfatter og regissør i flere westernserier for TV med Gunsmoke som den mest kjente. Debuten som filmregissør kom ikke før i 1961, selvfølgelig en westernfilm; The Deadly Companions, en film få har snakket om verken i datid eller nåtid. Hans neste film, Ride the High Country, ble heller ingen hit i USA. Men filmen gjorde det solid utenfor USAs grenser, hvor flere hyllet verket som en betydelig sjangerfilm (western). Filmen beseiret for eksempel Fellinis 8 ½ i kampen om en festivalpris i Belgia.
Opp gjennom årene har det vært en regel mer enn et unntak at Peckinpah har havnet i konflikter med de store studioene underveis i filmproduksjonene. Det skjedde første gang i hans tredje film, Major Dundee (1965), med Charlton Heston og Richard Harris i ledende roller. Filmen ble regelrett tatt fra Peckinpah og klippet om etter studioets ønske. Peckinpah har senere uttalt at filmen, dersom han hadde fått klippet den slik han selv ønsket, ville vært av hans aller beste.
Fire år senere fikk imidlertid Sam Peckinpah frihet nok til å lage en film som er blitt stående igjen som en bauta av en western; den banebrytende og høyt elskede The Wild Bunch. Spesielt den grafiske voldsbruken sjokkerte og gjorde filmen til kontroversiell i enkelte kretser. Filmen er av den typen som naturlig har oppnådd en tidløs, urokkelig posisjon som viktig klassiker. Ikke både innen westernsjangeren, men i filmhistorien generelt.
Etter suksessen med The Wild Bunch, hadde folk naturligvis høye forventninger til hans neste film. Peckinpah ønsket også å smi mens jernet var varmt, og startet innspillingen av The Ballad of Cable Hogue nesten umiddelbart etter The Wild Bunch. Selv om filmen ikke ble en like markant milepæl som sin forgjenger, står den likevel igjen som nok en solid western, og har absolutt vokst i anseelse med årene.
I 1971 tok Peckinpah en noe uventet vending og laget den sjokkerende (gode) Straw Dogs med Dustin Hoffman i hovedrollen. Peckinpah beveget seg for første gang bort fra kjent territorium, westernuniverset, og over til det rurale England, i en film hvor historien spinner rundt en amerikansk matematiker og hans billedskjønne kone i grimme omgivelser. Filmen bygger seg rolig opp mot et voldelig klimaks, i kjent Peckinpah-ånd, men er før den tid nesten utelukkende karakterdrevet idet personer og miljø absorberes i hverandre på en stillferdig måte. Straw Dogs ble på ingen måte hyllet av alle kritikere, men er nok et eksempel på en Peckinpah-film som har fått økt anerkjennelse de senere år. Filmen ble faktisk forbudt i flere land, deriblant i England, hovedsaklig på grunn av en kontroversiell voldtektsscene. I skrivende stund rapporteres det at en nyinnspilling er på vei.
Peckinpah var i denne perioden svært aktiv og kom i 1972 ut med to filmer, begge med Steve McQueen i hovedrollen! Først ut var den fornøyelige westernfilmen Junior Bonner, deretter den underholdende action/thrilleren The Getaway som målt i dollar står igjen som Peckinpahs mest suksessfulle.
Året etter, 1973, ble mer kaotisk. Peckinpah returnerte til westernsjangeren, for det som skulle bli siste gang, og laget Pat Garrett & Billy the Kid med stjerner som James Coburn og Kris Kristofferson i hovedrollene. Men filmen er kanskje mer kjent for å introdusere Bob Dylan i en vital birolle (og selvfølgelig som bidragsyter på soundtracket). Innspillingen var for øvrig preget av stadige uroligheter, og Peckinpah sine uvaner når det kom til rusmidler og oppførsel satte sitt preg på innspillingen og etterarbeidet. Peckinpah var fra første til siste innspillingsdag i kraftige konflikter med studioet (MGM), og enden på visa var at MGM tok kontroll over etterarbeidet og klippet filmen sammen på en måte Peckinpah selv ikke ønsket å stå inne for (han lykkes ikke med å få navnet sitt fjernet). Filmen har senere blitt klippet sammen i to nye versjoner etter Peckinpahs bortgang, i 1988 og 2005, med intensjon om å få verket mer tro mot regissørens opprinnelige intensjon. Filmen har de senere år fått en slags opphøyd status, og Martin Scorsese er én av flere som har uttalt at filmen må være å regne som en av de beste westernfilmene i moderne tid.
Bring Me the Head of Alfredo Garcia kom året etter, og er ifølge Peckinpah selv den eneste av hans filmer som ble slik han selv ønsket. Det er kanskje også en grunn til at filmen mer og mer trekkes frem som regissørens beste, spesielt blant hans mest genuine tilhengere. Filmen kan skimte med Peckinpah-veteranen Warren Oates i hovedrollen, som ifølge kan sees som Peckinpahs alter ego, og ble spilt inn med lavt budsjett i Mexico.
I 1975 kom spionfilmen The Killer Elite med James Caan og Robert Duvall. Det var for øvrig siste gang Peckinpah samarbeidet med sin trofaste komponist gjennom alle år, Jerry Fielding (Oscar-nominert for både The Wild Bunch og Straw Dogs). To år senere fulgte Peckinpah opp med krigsdramaet Cross of Iron, og dette skulle vise seg å bli regissørens siste film hvor han hadde noenlunde «kunstnerisk kontroll». Filmen har blant annet høstet Stanley Kubricks hyllest.
Men helt mot slutten av 70- og begynnelsen og utover 80-tallet klarte Sam Peckinpah aldri å finne tilbake til sin gamle storhet. Action-komedien Convoy som kom ut i 1978 ble ingen suksess, og det ryktes også at James Coburn måtte ta over som regissør på grunn av Peckinpahs ustabile tilstand. I 1982 avløste han Don Siegel som regissør på den mislykkede komedien Jinxed! — men slapp heldigvis å bli kreditert. Hans siste film ble den middelmådige thrilleren The Osterman Weekend (1983).
Sam Peckinpahs liv kan oppsummeres ved at han var en fremragende filmskaper som helhjertet og kompromissløst gikk inn i enhver produksjon med stort hjerte og lidenskap for yrket. Men dessverre klarte han ikke å kontrollere sin livsførsel, noe som etter hvert også gikk utover hans virke som filmskaper. Alkohol- og stoffmisbruk ble dessverre hans bane, spesielt gikk det ille da han oppdaget kokainen under The Killer Elite på midten av 70-tallet. Med påfølgende psykiske lidelser, turbulente personlige forhold og konstante krangler med produsenter og studiosjefer, så ble det vanskelig å være Sam Peckinpah – og ikke minst å forholde seg til ham.
Tre tunge Sam Peckinpah-anbefalinger;
- Straw Dogs
- Bring Me the Head of Alfredo Garcia
- The Wild Bunch
speilet.net 
Legg igjen en kommentar