Kort om filmer sett, #2

Choke (2008)

Verdig kandidat til årets skuffelse. Jeg er en stor tilhenger av forfatter Chuck Palahniuk, selv om jeg ikke har fått lest Choke, og så med store forventninger frem til denne filmen som til slutt landet direkte på DVD etter brukbar suksess ved Sundance Film Festival. Nå forstår jeg imidlertid distributørenes lunkne interesse for å sette denne visjonsløse filmatiseringen opp på det store lerretet. For det ligger utvilsomt et stort filmatisk potensial latent i Palahniuks krasse story, uten at regissør Clark Gregg har evnet å få noe som helst interessant ut av det saftige materialet. Isteden kjører Choke seg fast i intetsigende filmatiske valg, mens det som kunne vært fantastisk morsomt og treffende aldri blir veldig mye mer enn småmorsomt, noen ganger litt krampeaktig. Men gjennomført dårlig er det jo ikke, til det ligger det altfor mye kreativ sprengkraft i materialet. I tillegg har filmen Sam Rockwell å by på. Han er alltid god.

Rachel Getting Married (2008)

Denne er også sluppet direkte på DVD her i landet, og det til tross for overlevdende kritikerros og velfortjent Oscar-nominasjon til Anne Hathaway. Noe publikumsfrieri er imidlertid ikke dette, selv om regissøren heter Jonathan Demme (mannen som gav oss The Silence of the Lambs) og filmen har noe misvisende blitt kjørt frem som et slags romantisk drama, i hvert fall var det mitt forhåndsinntrykk før jeg begynte å lese mer enn i overskriftene. Rachel Getting Married er derimot et komplekst karakterdrama med rivende sterke skuespillerprestasjoner og et sylskarpt manus ført i pennen av Sidney Lumet-datter Jenny Lumet. Litt unødvendig langsom og dvelende i enkelte partier, og ikke alle tråder nøstes like forståelig sammen til filmens kjerne. Men dette er bra, på grensen til veldig bra.

The Strangers (2008)

Klassisk horror om to mennesker som terrorieres av ukjente krefter ved et avsidesliggende hus en mørk kveld. The Strangers bygger sakte opp en stemningsfull mystikk og ser som genrefilm umåtelig bra ut. Langt bedre enn gjennomsnittet, uten å overvelde meg på noen som helst måte. Til det er den både for harmløs og konvensjonell. 85 minutter med velsmurt (og velkjent) horror innrammet i et pent ytre, men det smaker egentlig ganskje kjedelig når du biter i den.

deUSYNLIGE (2008)

Endelig har jeg sett Erik Poppes siste film i «Oslo-trilogien», lenge etter at den er ferdig diskutert av resten. Min mening i komprimert form: en ambisiøs og pompøs formidlet historie om menneskets iboende mørke, om religion, skyld og tilgivelse. Symbolikken slår mot oss som en foss, og det føles altfor lett å se hvilken vei Poppe vil ta oss med, spesielt i filmens andre akt hvor Poppe har speilvendt fortellerperspektivet. Derfra og ut fikk jeg ganske store problemer med å svelge den eskalerende svulstigheten, i kontrast til første akt som er langt mer tilbakeholden interessant å se på. Sånn ellers er fotoarbeidet skarpt og pent, orgelmusikken mektig, og skuespillerne solide. Men se for all del heller det tyske mesterverket Der freie Wille som berører noe av samme tematikk så uendelig mye sterkere, eller noe av Krzysztof Kieslowski som har vært en åpenbar inspirasjonskilde for vår egen Poppe, som for øvrig er lysår unna den polske mesteren i alt.