Still Walking (2008)

Nok et stille, japansk mesterverk fra mannen bak den uforglemmelig sterke Nobody Knows. I Still Walking (Aruitemo aruitemo) henter Hirokazu Koreeda inspirasjon fra eget liv; hvordan han med bitter nostalgi innser at han ikke brukte tiden godt nok med foreldrene før de en dag var borte.

I filmen blir vi kjent med Yokoyama-familien gjennom ett døgn. De er samlet til en markering for å minnes dagen da eldstesønnen tragisk døde for femten år siden. I den anledning kommer familiens andre sønn, hans kone og deres felles barn som hun har med en tidligere ektemann, på besøk hjem til det aldrende ekteparet. De har ikke sett hverandre på lenge. Og samlet er de en familie som de siste årene er blitt fremmed for hverandre.

I befriende enkel form skaper Koreeda et lukket univers av menneskelig subtilitet i samspill rundt hverdagslige situasjoner. Her rives familiebånd opp av smertefull fortid og emosjonell distanse, samtidig som varm lengsel og kjærlighet skimtes bak et kjølig slør. Filmens sterkeste kort forblir en gjennomgående ektefølt tone formidlet gjennom en dypt personlig inspirert Koreeda, mens det filmatiske uttrykket trekker behagelige veksler på Yasujiro Ozus storhet. Og skuespillerne deler alle en enestående nærhet til kamera.

Still Walking byr på en serie av ubehagelig treffende skildringer fortalt i en konsis, familiær setting. Jeg ble satt ut. Og begeistret.