Public Enemies (2009)

Årets sommerfilm heter Public Enemies. Uten tvil. Michael Mann har igjen laget et verk det oser filmatisk eleganse av. Dette er velsmurt underholdning og estetisk spennende, og ikke minst et uhyre etterlengtet tilskudd på en underlig fattig stamme av amerikanske gangsterfilmer. Hvorfor det ikke lages flere storslåtte gangsterepos fra denne epoken, forstår jeg ikke. Sist gang det ble lagd en film som dette i lignende skala var så vidt meg bekjent i 1987 med The Untouchables, med et mulig unntak av den glitrende Sam Mendes-produksjonen Road to Perdition fra 2002 – som jeg kanskje elsker høyest av dem alle – men som plasserer seg i et litt annet terreng.

Public Enemies er naturligvis filmen om John Dillinger – USAs samfunnsfiende nummer én i de harde 1930-årene. I hvert var han det i det ferske FBIs øyne, samtidig som han ble hyllet av folket. Han robbet bankene, ikke folket. Og det var bankene som hadde ført folket inn i depresjonen…

Michael Mann har laget en sterkt actionorientert underholdningsfilm, som kanskje ikke er genialt narrativt skrudd sammen, men som består av så mange fantastiske bilder og enkeltscener at publikum glatt forføres forbi de fleste feilskjærene. Av Manns tidligere filmer, er det mest naturlig å trekke en parallell til hans kanskje største suksess – Heat. I begge filmene drives historiens dynamikk frem av to sterke personligheter på hver sin side av loven. Men der Michael Mann i massiv intensitet virkelig dyrket Al Pacino og Robert De Niro som karakterer i Heat, er den dimensjonen veldig mye blekere i Public Enemies. Verken Johnny Depp eller Christian Bale (som FBI-agent) får tilstrekkelig rom til å briljere. Som to av de største og beste fra sin generasjon, blir det en skuffelse å se de begrense seg til stødig spill – aldri spektakulært eller gnistrende – og dermed ute av stand til å løfte Public Enemies til noe enda større. Her er det faktisk birollene som skinner sterkest, med Marion Cotillard som tydeligst blikkfang i rollen som Dillingers kjæreste. Hun stjeler de fleste scenene hun er med i.

At Michael Mann bevisst ikke velger å grave dypt ned i mennesket John Dillinger, eller sette opp Johnny Depp vs. Christian Bale med større intensitet, gjør at Public Enemies mister litt kraft. Isteden har Mann kastet seg over et relativt bredt persongalleri, og lar historien utfolde seg i større skala. Dermed vinner han noe, og taper annet. Men hvis det skulle være noen tvil; jeg tidvis elsket Public Enemies. Skuddvekslingsscene med tommyguns er det feteste som er festet på film siden nettopp Michael Manns Heat, i stil – og ikke minst lyd. Og selv om det ikke er et fantastisk driv over historien som helhet, er det utvilsomt et fantastisk driv over veldig mange av scenene som helheten består av. Sikle, sikle… sånn vil vi ha mer av!

Til slutt noen ord om digital video-bruken, som kanskje er det flest vil snakke om etter Public Enemies. Mann har allerede gjort flere filmer digitalt, men aldri har DV-looken vært like iøynefallende som i Public Enemies. Det er ikke til å komme bort fra at dette er annerledes, noe som gjorde at jeg den første snaue halvtimen falt litt inn og ut av universet til Michael Mann – som på sin side begrunner valget med å gi publikum sterkere nærhet til historien og karakterene. De håndholdte digitalkameraene skal gi oss virkelighetsfølelsen – vi skal være der og lukte svetten av Dillinger og gjengen som løper forbi. Mann har distansert seg fra den klassiske epokefilmen, og det er ikke annet enn sterkt beundringsverdig å kjenne på den kompromissløse modigheten som ligger bak prosjektet. Det Michael Mann faktisk gjør her er potensielt å pushe en hel filmindustri videre med en dristighet vi veldig, veldig sjeldent opplever i en popcornfilm som Public Enemies jo er. Jeg har en følelse av at dette fort kan bli stående igjen som en referansefilm i årene som kommer…