The Damned United (2009)

Som filmentusiast og kanskje enda større fotballentusiast, er det påfallende at jeg aldri har sett en eneste virkelig god film fra fotballmiljøet. Sportsfilmer generelt har vært og er en trøblete sjanger, hvor få filmskapere har våget å styre forbi de utslitte klisjeene og bryte ut av et kunstnerisk snevert handlingsrom. Men det har alltid forundret meg hvorfor det ikke er gjort flere forsøk; virkelighetens sportsverden har alltid flommet over av fascinerende personligheter, og med et uttall historier egnet for å bli fortalt på film. Historien om Brian Clough er én av disse.

Filmen er en adaptasjon av David Peaces mye omtalte bok om managerlegenden Brian Clough, hvor omskrivingen til film er lagt i de trygge hendene til to ganger Oscar-nominerte Peter Morgan (The Queen og Frost/Nixon). Derfor er det heller ikke overraskende at The Damned United ikke bare er av de absolutt beste sportsfilmene jeg noensinne har sett – den er også blant årets mest underholdende uansett sjanger!

Tittelen henspeiler på Brian Cloughs famøse tid som manager for Leeds United som får en plutselig slutt etter 44 marerittdager. Filmen skrur tiden frem og tilbake og hopper i kronologien mellom Cloughs tid som manager for Derby County i bunn av 2. Divisjon, den sensasjonelle veien opp til toppen av engelsk fotball, og den turbulente tiden i Leeds, samt en avstikker til solrike Brighton. Overgangene er smidig redigert, men kanskje vil noen av sprangene være kronologisk forvirrende for de som overhodet ikke kjenner noe av historien fra før.

Filmen åpner i 1974. I første scene ser vi Don Revie bli ansatt som ny landslagssjef for England etter en suksessfull tid som manager for Leeds United fra 1961 til 1974. Samtidig blir nasjonens største trenertalent, Brian Clough, uventet presentert som Revies arvtager på Elland Road. I årene forut for dette hadde Clough ført lille Derby County opp fra bunnstriden i 2. divisjon til å bli britiske seriemestere få år senere, inntil uenigheter med klubbens styreleder førte til en svært overraskende oppsigelse høsten 1973. I tiden som Derby-manager bygde Clough opp et hatsk forhold til Leeds og spesielt manager Don Revie som han gjentatte ganger anklaget for å vinne serien uredelig med stygg og dårlig fotball. Clough ankom Leeds med store ord, men ble møtt av en sterk og sammensveiset spillergruppe av stjernespillere som i grenseløs lojalitet til Don Revie aldri gav Brian Cloughs sjansen til å fornye arvtagerens suksessoppskrift. Og når du møter motbør hos spillere som Peter Lorimer, Gordon McQueen, Joe Jordan, Johnny Giles og ikke minst Billy Bremner, var Cloughs tid i Leeds dømt til å bli kort og mislykket. Elendigheten startet med tap for Liverpool i Charity Shield i 1974, der Billy Bremner og Kevin Keagan ble sendt av banen med 11 kampers karantene etter en klassisk slosskamp. Den dårlige stemningen ble ikke bedre inn i seriespillet, og etter 44 dager i jobben ble Clough avskjediget.

The Damned United er mer feel good enn et dypt dykk ned i Cloughs mørkere personlighetssider, som visstnok er mer utbrodert i Peaces bok som jeg lenge har planlagt å lese. Som et karakterdyrkende filmportrett, kommer kanskje The Damned United til kort. Men så er det heller ikke dén filmen Peter Morgan har skrevet og Tom Hooper har regissert. På 97 minutter er dette en kompakt og lett underholdningsfilm som heller ikke byr på filmatiske nyskapninger. Det er ikke dens ambisjon. Filmen er i sin britiske nøkternhet like egnet som tv-film som den er for et kinolerret, men burde få oppmerksomhet tilsvarende en blockbuster.

Jeg er litt usikker og spent på hvor godt den kommer til å spille utenfor Storbritannia, der Brian Clough jo er for en institusjon å regne, i tillegg andre steder (som Norge) hvor engelsk fotball dyrkes. Må man være fotballinteressert for å ha glede av denne filmen? Jeg mener bestemt nei. Akkurat som man ikke må være politisk interessert for å like Frost/Nixon. Historien er i seg selv underholdende, og med Morgans penn og filmens usannsynlig sterke ensemble, er dette blitt en film med appell langt utover snevre fotballkretser. Gi folket Brian Clough!

Og om jeg ikke har nevnt det: Michael Sheen har tidligere gjort glimrende tolkninger av David Frost og Tony Blair. Som Brian Clough er han om mulig enda bedre. Blir han ikke Oscarnominert for denne, er det kun fordi akademiet ikke aner hvem han spiller. Likeledes med Colm Meaney som filmens bad guy Don Revie. Timothy Spall som Cloughs trofaste assistent, Peter Taylor, og ikke minst Jim Broadbent i en mindre rolle som Derbys styreformann, Sam Longson, bidrar også til å heve filmen til et veldig høyt nivå. Kun Stephen Graham som Billy Bremner føles ikke helt perfekt castet (selv om jeg liker ham veldig godt som skuespiller).

Det eneste som skuffet meg er forsåvidt heller ingen kritikk av filmen, men som barn av 90-tallet skulle jeg veldig gjerne sett et siste kapittel som inkluderte Nottingham-epoken, vel vitende om at filmen da måtte blitt minst en time lenger. Men i ettertid ser jeg jo at det ville blitt feil, dette er ingen biografi. Heldigvis får vi dog noen glimt med the real Brian Clough helt på tampen.

Selv om jeg ikke er gammel nok til å ha opplevd disse 70-årene, klarte likevel filmen å minne meg på hvorfor jeg selv og så mange andre elsker fotball så høyt som vi gjør. For The Damned United er også en hyllest til den britiske fotballen, slik den en gang var.