En ung kvinnelig bankrådgiver nekter å gi lån til en gammel og tannløs sigøynerkvinne. Det skulle hun ikke gjort.
Jeg har sans for Sam Raimi. Men der majoriteten velger The Evil Dead-filmene, går jeg heller for Spider-Man (den første) og ikke minst A Simple Plan som mine favoritter.
I Drag Me to Hell strekker Raimi strikken tilbake til kultfilmgjennombruddet om Ash & co. Det er en underlig rett han serverer oss, bestående av morbiditet, skrekk og komedie presentert med en herlig uhøytidelig lekenhet. Forskjellen fra de tidlige kultfilmene, er naturligvis at Raimi nå har penger på bok, i tillegg til solid filmskapererfaring. Men det er ikke noe feil i det. Snarere tvert i mot synes jeg Drag Me to Hell på en fortreffelig måte får det beste ut av filmskapende vitalitet og originalitet, og den kommersielle produksjonsrammen. Det skinner hele tiden gjennom at Raimi har hatt det gøy med å lage denne filmen — og det er til de grader smittende!
Drag Me to Hell er rett og slett en underholdningsbombe av en film. Effektene sitter som et skudd, Alison Lohman er herlig i hovedrollene, og de kreative påfunnene fra Raimi kommer som perler på en snor. Ok, kanskje drar han noen scener litt for langt, og kanskje blir noen plottvendinger litt for enkle. Men underveis, og til slutt, smaker det likevel veldig godt. Horrorsjangeren er åpenbart vrien, og det går ofte lang tid mellom godbitene. Da lukker jeg gjerne øynene for mindre feilskjær, for Drag Me to Hell fortjener å bli løftet frem.
speilet.net 
Jepp, horrorsjangeren er åpenbart vanskelig å beherske til det fulle. «Drag Me to Hell (2009)» er en av de aller første filmene fra den sjangeren som virkelig har falt i smak. Jeg storkoste — i den grad det er et passende ord — under hele filmen. Det er sjelden kost.