Del 2: Europeiske filmskatter i Netflix-jungelen

I «del 1: Europeiske filmskapper i Netflix-jungelen» ble det pekt mot filmer fra Valerio Zurlini, Claude Chabrol, Ingmar Bergman, Ermanno Olmi og Antonio Pietrangeli. Fordi det er litt underkommunisert at det finnes flere av tilsvarende filmkunstneriske høye kaliber i Netflix-katalogen, føles det viktig å følge opp med del 2. I denne delen skal det pekes mot filmer fra andre markante, europeiske filmskapere: Marco Ferreri, Jerzy Skolimowski, Duccio Tessari, Alberto Lattuada og ikke minst Rainer Werner Fassbinder.

En mann i 40-årene gifter seg med en yngre og vakker kvinne. Hun er katolsk, og hun er jomfru. Det er to trekk ved henne som skal vise seg å bli mer betydningsfulle enn mannen først kunne ane etter at ringen sitter på fingeren.

Originaltittelen kan oversettes direkte til «dronningbien» og refererer til den kvinnelige hovedpersonen, Regina, som kontrollerer og dominerer den mannlige motparten. Den engelskspråklige tittelen «The Conjugal Bed», viser på sin side til hvor hen kvinnen kan uttrykke sin kontroll. Nemlig i ektesengen. I regi av Marco Ferreri, er dette et ekteskapsdrama med iboende satire over den ekteskapelige institusjonen under press av seksualitet og religion. Her vrenger Ferreri frem den giftigheten som kan spre seg i en relasjon som følge av samfunnets normer og motstridende forventninger. Det er ganske bitende portrettert, småmorsomt og ikke minst velspilt. Marina Vlady er praktfull i den kvinnelige hovedrollen som Regina (hun vant også pris i Cannes for tolkningen), mens Ugo Tognazzi har både den komiske og dramatiske timingen som skal til for å håndtere filmens hårfine balanse mellom ulike tonearter. (Litt trivia: Sentralt i filmen er hvordan han ønsker å gjøre Regina gravid, og filmen ble lansert året etter – og antagelig innspilt i samme år – som Tognazzi på privaten gjorde Margarete Robsahm gravid med det som skulle bli deres sønn, Thomas Robsahm, som jo skulle bli en sentral skikkelse innen norsk film).

Marco Ferreri trivdes typisk med å være provokativ og spydig i filmer som ofte var skarpladde kommenterer til sosiale forhold, gjerne knyttet til religion og menneskelig psyke, og sånn sett er «L’ape regina» veldig representativ. En presis og «liten» film som en uventet positiv overraskelse å finne i den massive Netflix-katalogen.

«Le départ» er en tidlig og leken belgisk filmproduksjon fra polske Jerzy Skolimowski, en filmskaper som senere skulle bli mer kjent for å skrive og regissere mindre lettbeinte dramaer enn hva denne representerer. Men «Le départ» viser likevel filmatisk entusiasme og skapervilje som det svinger av. Det er en presentasjon av en film som evner å harmonere den relativt presise fortellerkunsten med å være utforskende, leken og delvis eksperimenterende med form. Det er en drama-komedie krydret med melankoli, og som gir oss Jean-Pierre Léaud i den unge hovedrollen, en skuespiller jo mest berømt for sine Antoine Doinel-tolkninger for Francois Truffaut samt Jean-Luc Godard-samarbeid. Assosiasjon til fransk nybølge forsterkes av Léauds tilstedeværelse, men samme spor ses også i hvordan Jerzy Skolimowski dramatiserer fortellingen filmatisk. Og det er en simpel ytre historielinje: Léaud spiller en frisør som egentlig drømmer om å bli profesjonell racerbilsjåfør. Problemet er at han mangler penger, og derfor også bil.

«Le départ» er simpelthen den unge hovedpersonens pågående jakt etter å oppnå drømmen, noe som fører han og filmen over i en serie av hendelser som samlet fremstår som et absurd kaos i ulike forsøk på å tilegne seg en bil og startplass i et billøp. Premisset gjør det nesten unødvendig å understreke filmens overfladiske natur, men filmopplevelsen handler da også hovedsakelig om hvordan Skolimowski iscenesetter desperasjonen med filmatisk vitalitet. Her lekes det med visuelle og narrative konvensjoner på nybølge-aktig måte, men også slik at filmen får næring til egenskapt spontanitet og driv som gjør den godt.

Utenfor landets grenser er «Hevn», som er den norske tittelen Netflix bruker, kjent både som «Big Guns» og «Tony Arzenta». Det siste er også navnet på hovedkarakteren, spilt av ingen mindre enn Alain Delon. Han er leiemorderen som ønsker å trekke seg tilbake fra det syndefulle livet og frigjøre seg fra mafiaen, noe som viser seg å være vanskeligere enn han tror.

Regien er ved Duccio Tessari, en italiensk filmskaper kjent for sine bidrag både til spaghetti-western- og poliziotteschi-filmer, og det er sistnevnte subsjanger som berøres her. Korrupsjon, moralsk ambivalens og hevn er motiver som ligger på tallerkenen, hvor blikkfanget både er det stiliserte formspråket til Tessari og karismatiske Alain Delons rolletolkning som en alternativ versjon av Jef Costello fra «Le Samouraï». Det er et hardkokt actiondrama der plottet er ukomplisert, men med merkbar emosjonell tyngde bak portretteringen av hovedpersonens personlige kamp som fører til voldsomme konfrontasjoner av voldelig brutalitet. Tessari regisserer med høy intensitet, men evner også å senke tempoet til et karakterstudium som fungerer fengslende.

At filmen er utgitt på blu-ray av Radiance Films, er i seg selv et kvalitetstegn. Men du har også mulighet til å strømme den på Netflix. Det er en mulighet du bør gripe.

Jeg har tidligere skrevet og anbefalt «Mafioso» i spalten Under radaren. Derfra henter jeg ut dette:

«Regissør Alberto Lattuada ble aldri fullt ut akseptert som en betydelig auteur. Som oftest er han blitt betegnet som en del av karriereskapelsen til Federico Fellini da de sammen regisserte «Variety Lights» som var Fellinis debutverk i 1950. Når det kommer til Lattuadas egen filmografi er det tilsynelatende bred enighet om at hovedverket skulle forbli «Mafioso» fra 1962.

Og det er på mange måter et glemt semi-mesterverk Lattuada etterlot seg her. Det er også en film det er vanskelig å se for seg at Francis Ford Coppola ikke bevisst eller ubevisst hadde i tankene da han meislet ut «Gudfaren». Filmen setter opp et moralsk drama der en hovedpersons uskyld korrumperes på uunngåelig vis med kobling til den sicilianske mafiaen, og der konkrete iscenesettelser også fører tankene hen til Coppolas senere bragd.

De subtile vendingene mellom folkelig komedie og tragedie er hva som etter hvert gir «Mafisio» tydelig særpreg – og styrke. Selv om etableringen har en tilsynelatende lett tone, er det allerede der en underliggende følelse av uro. Men det er først på et sent tidspunkt – og aller mest i selve slutten – at «Mafioso» vipper over i et mørkt landskap og nærmer seg det mesterlige. Slutten er stilistisk dempet, men samtidig spektakulær, og kommer ikke minst med en massiv emosjonell uttelling.»

Dette er mørkt, men det er også usannsynlig godt — og kanskje mesterregissør Rainer Werner Fassbinders aller mest undervurderte?

At «Martha» har havnet i Netflix-katalogen virker nesten utilsiktet logisk fordi det i praksis er et produkt av en tv-filmproduksjon. Tro det eller ei. For Fassbinder skrur hver innstilling av «Martha» sammen med sedvanlig perfeksjonert blikk for å skape tiltalende og elegante tablåer som parallelt har noen dypt hemske sider. Denne vrangsiden av virkeligheten viser et kvinnemenneske i tittelkarakteren som et tyrannisert avfallsprodukt av ektefellens trang til total dominans. Fassbinder skildrer her maktmisbruk i kontekst av kjønnsroller med sin karakteristiske skarphet som få andre besitter, og han gjør det via et fargesterkt formspråk og med en melodramatisk estetikk som forfører og manipulerer oss analogt med hvordan mannsrollen styrer kvinnerollen dit han vil. Fotograf er mesterlige Michael Ballhaus som tilfører Fassbinders mise-en-scene dybde og tekstur, mens kamera like ofte fokuserer på speil og dekor som hovedpersonen fanget i det toksiske ekteskapet. Innimellom lurer absurditeten bak hjørnene, men enda oftere er «Martha» bare mørk og vond fordi Fassbinder tviholder på en grunnleggende realisme som sørger for å holde oss på tå hev for det konstant illevarslende og foruroligende i historien og skjebnen. Det psykologiske dramaet er tungt, men Fassbinders sans for estetikk løfter tv-dramaet til uante høyde i pur filmkunstnerisk kvalitet.