Til bildene av en løpende og skrikende ung kvinne dekket av blod, er stemningen satt for Pascal Laugiers sjokkhorror Martyrs; en kompromissløs filmatisk øvelse i grafisk vold og tortur. Historien trekker tidsuret tilbake til 1970-årenes Frankrike. Den unge kvinnen, Lucie (Mylène Jampanoï), rømmer i panikk fra en etterlatt lagerbygning hvor hun hevder å ha blitt... Fortsett lesing →
Sam Mendes er den type filmskaper jeg lett kan se for meg aldri kommer til å lage en dårlig film. Det er en linje av gjennomført perfeksjon gjennom alle hans tidlige filmer, selv Jarhead som i seg selv ikke er et mesterverk på nivå med American Beauty, Road to Perdition og Revolutionary Road. Filmatiske kunstverk... Fortsett lesing →
En ung kvinnelig bankrådgiver nekter å gi lån til en gammel og tannløs sigøynerkvinne. Det skulle hun ikke gjort. Jeg har sans for Sam Raimi. Men der majoriteten velger The Evil Dead-filmene, går jeg heller for Spider-Man (den første) og ikke minst A Simple Plan som mine favoritter. I Drag Me to Hell strekker Raimi... Fortsett lesing →
Som filmentusiast og kanskje enda større fotballentusiast, er det påfallende at jeg aldri har sett en eneste virkelig god film fra fotballmiljøet. Sportsfilmer generelt har vært og er en trøblete sjanger, hvor få filmskapere har våget å styre forbi de utslitte klisjeene og bryte ut av et kunstnerisk snevert handlingsrom. Men det har alltid forundret... Fortsett lesing →
Årets sommerfilm heter Public Enemies. Uten tvil. Michael Mann har igjen laget et verk det oser filmatisk eleganse av. Dette er velsmurt underholdning og estetisk spennende, og ikke minst et uhyre etterlengtet tilskudd på en underlig fattig stamme av amerikanske gangsterfilmer. Hvorfor det ikke lages flere storslåtte gangsterepos fra denne epoken, forstår jeg ikke. Sist... Fortsett lesing →
En mørkhudet amerikansk krigsveteran (Laz Alonso) gynger i stolen mens han bittert bemerker «we fought for this country too» da han bivåner John Wayne i en krigsfilm på tv. Dagen etter ser vi ham selge frimerker bak en luke på postkontoret. Når et kjent ansikt fra fortiden plutselig dukker opp foran ham, fryser den amerikanske... Fortsett lesing →
Nok et stille, japansk mesterverk fra mannen bak den uforglemmelig sterke Nobody Knows. I Still Walking (Aruitemo aruitemo) henter Hirokazu Koreeda inspirasjon fra eget liv; hvordan han med bitter nostalgi innser at han ikke brukte tiden godt nok med foreldrene før de en dag var borte. I filmen blir vi kjent med Yokoyama-familien gjennom ett... Fortsett lesing →
Jeg visste så å si ingenting om denne filmen (norsk tittel: Jacques Mesrine Del 1: Instinkt for mord) da jeg satte meg forventningsløs ned i kinosetet, noe som forsåvidt er et kurant utgangspunkt. Filmen forteller historien om Jacques Mesrine, Frankrikes samfunnsfiende nummer én i 1970-årene, i en biografisk dramatisering som kommer i to deler. Dette... Fortsett lesing →
Kelly Reichardt er kvinnen bak en av de flotteste filmene fra 2006, Old Joy. Det var derfor ikke helt uten forventninger jeg satte meg ned for å se hennes siste film, Wendy and Lucy, hvor Reichardt fortsetter i samme spor: En lavmælt fortelling om et menneske i sjelsøkende vandring i ukjent terreng. Filmspråket er enkelt... Fortsett lesing →
Som forfatter av American Beauty og tv-serien Six Feet Under, kommer det ikke som en stor overraskelse at Alan Ball i sin debut som filmregissør på nytt vasser ut i ubehagelig og tabubelagt tematikk. Towelhead (går også under tittelen Nothing Is Private) forteller historien om en 13 år gammel arabisk-amerikansk jente, Jasira (Summer Bishil), og... Fortsett lesing →
speilet.net 