L’instinct de mort (2008)

Jeg visste så å si ingenting om denne filmen (norsk tittel: Jacques Mesrine Del 1: Instinkt for mord) da jeg satte meg forventningsløs ned i kinosetet, noe som forsåvidt er et kurant utgangspunkt. Filmen forteller historien om Jacques Mesrine, Frankrikes samfunnsfiende nummer én i 1970-årene, i en biografisk dramatisering som kommer i to deler. Dette er altså del én.

Filmen settes elegant opp med en fint fotografert og klippet sekvens i split-screen, inntil klokka trekkes noen år tilbake i tid og vi får se Jacques Mesrine som ung soldat i Algerie. Før vi vet ordet av det er vi imidlertid igjen tilbake i Paris’ gater, hvor vi nå skal forstå Mesrines mentalitet og hvorfor han er blitt den han er blitt; en hensynsløs gangster.

Den lettvinte, for ikke å si slurvete karakteroppbygningen, skaper i det hele tatt en masse følgeproblemer for regissør Jean-François Richet, ettersom Mesrine som karakter aldri blir i stand til å engasjere og vekke publikums følelser til liv. Jeg merket i hvert fall en vedvarende likegyldgihet til både personen Mesrine og storyen, og det til tross for at det hele tiden er mye som skjer på lerretet.

Filmen hopper fra location til location i sekvenser av ujevn kvalitet og underholdningsverdi. Jean-Francois Richet, som er mannen bak den middelmådige nyinnspillingen av John Carpenter-kultfilmen Assault on Precinct 13, viser også her at han behersker actionbiten relativt godt. Faktisk er actionscenene av det som fungerer best, sammen med den takknemlige tidskoloritten (brillene, klærne, bilene, damene…) og skuespillernes innsats. Vincent Cassel får maks ut av rollen som Jaques Mesrine med den kledelige 70-tallsbarten som sterkeste karaktertrekk, mens Gudfaren i fransk film, Gérard Depardieu, er framragende som feit gangsterboss. Mer skuffende er det at vi får se så lite av flotte Ludivine Sagnier, som antydes en sentral rolle i åpningsminuttene. Etter hvert forstår vi derimot at hennes rolle nok kommer tydligere frem i film nummer to, en film jeg for øvrig er fryktelig usikker på om jeg kommer til å se.

For alt i alt var ikke dette annet enn en ordinær, litt slapp fransk biofilm med ok action og habilt skuespill, men satt sammen til en lite engasjerende helhet. Jeg trakk på skuldrene da jeg forlot kinomørket og har ikke tenkt særlig på filmen siden.